Nå har DHL endelig levert min etterlengtede Popcorn Hour A-110 på døra (til naboen vel og merke, men den kom helt fram til meg etter en bitteliten pause). Uansett er det ikke ille med rett under 4 døgn fra Chenzhen i Kina, via Hong Kong og Tyskland hit til Norge og Oslo – det er jo ikke lenger tid enn samme vare normalt ville tatt med Posten fra f.eks. MPX utenfor Sandefjord til meg i Oslo.
Foreløpig har jeg bare fått sett på pakken utvendig pga smårolling som skulle i seng, men i løpet av kvelden får jeg kanskje koblet den opp og testet den litt. Det klør i fingrene! 🙂
Mer kommer etterhvert som jeg får litt erfaring med godsakene…
– – – – – – – – – –
Update (30.08.2008 – 12:30): Jeg ser at Martin også har fått sin A-110, så da dukker det nok opp noen erfaringer derfra også i løpet av ikke alt for lang tid.
I Dagbladet i dag står det en sak om ei jente som ble voldtatt på et diskotek i Tønsberg, og som senere fikk saken sin henlagt av politiet med denne begrunnelsen:
«De underrettes om at forholdet er henlagt da det ikke er framkommet tilstrekkelige opplysninger til å identifisere gjerningsmannen»
OK, det kan jo skje i de tilfeller hvor gjerningsmannen faktisk er ukjent, men i denne saken stiller det seg litt annerledes. Politiet har fått navn, et bilde (tatt av et vitne) og DNA fra voldtektsmannen (sikret av voldtektsmottaket), og fremdeles klarer de ikke å identifisere vedkommende.
Kritiske tunger vil kanskje si at bildet kan være av en annen og helt uskyldig mann, og navnet kan være feil. Den voldtatte kan ha hørt feil, han kan ha oppgitt feil navn osv. Men så kommer vi til DNA-beviset, da. Når voldtektsmottaket har sikret DNA burde dette være såpass sikkert at det ikke skulle være vanskelig å gå videre med saken og ihvertfall sjekke med den påståtte voldtektsmannen.
Hva har egentlig politiet gjort i denne saken? Mottatt anmeldelsen, latt saken ligge en stund og så henlagt den? I følge politiadvokat Cathrine Reidulff har de gjort alt de kan:
– Vi behandler dette som en ordinær voldtektssak. Dette har ingenting med at vi ikke tror på jenta. Hennes versjon er bekreftet. Men vi kan ikke se nå at vi kunne gjort noe annerledes, eller gjort noe mer, sier hun til Dagbladet.
Hva med å slå opp vedkommende sitt navn i offentlige registre eller i verste fall telefonkatalogen for å få tak i vedkommende for en snakk? Snakke med vitner? Gå ut med en etterlysning? Nei, det er jo mye enklere å henlegge saken, det blir ikke så mye arbeid av det på den måten…
Hurra for politiet! Det er ikke rart kvinner lar være å anmelde voldtekter, når de opplever slik saksbehandling.
– – – – – – – – – –
Tillegg 07.08.2008
Tidligere politioverbetjent ved Oslo politidistrikt, Finn Abrahamsen, har nå gått ut i avisen og sagt at håndteringen av denne saken er helt forkastelig, og at det minner om stor uerfarenhet.
-Siste mulighet er å gå ut med bilde, men det er ikke blitt gjort. Politiet burde hatt kontakt med denne mannen for lenge siden. Dette minner om stor uerfarenhet. De kunne kommunisert med andre politidistrikt i landet, og utvekslet ideer med dem, sier han.
Kanskje det blir gjort noe i denne saken allikevel. Dagbladet har jo publisert et sladdet bilde av vedkommende, så det burde ikke vøre umulig for venner eller familie å kjenne igjen vedkommende.
Dagbladet skriver i dag at SVs Lena Jensen vil ha dyrere strøm i byene for å utligne prisforskjellen mellom by og bygd.
Da er det jeg begynner å lure – kan og bør virkelig alle forskjeller mellom by og bygd utlignes? Hvis man først begynner å utligne disse forskjellene, hvor langt skal man gå? Er det ikke like greit å innse at det er vesentlige forskjeller ved å bo i by eller bygd, og la det bli med det?
Det er fordeler og ulemper med begge bosteder, og man velger seg gjerne et bosted ut fra egne preferanser. Det kan være jobbmuligheter, studier, naturinteresse, urbane interesser, kjærlighet eller helt andre ting. Det valget man tar gir føringer for den enkeltes personlige økonomi, og det er vel alle enige i.
Lena Jensen vil innføre en utjevningsavgift på nettleien for strømleveranse i byene, fordi nettleien i dag er billigere i tettbygde strøk. At det er billigere i byene er egentlig ganske naturlig – det er mange mennesker som deler kostnadene ved utbygning og vedlikehold av strømnettet i byer og tettsteder.
Men OK, la oss ta utgangspunkt i slik situasjonen er i dag. I følge artikkelen kan nettleien være inntil 5.000,- billigere i byene. Ergo 5.000,- dyrere for en bygdeboer. Bensin er også dyrere ute i distriktene, på grunn av transportkostnader. Det er flere andre ting som også er dyrere i bygdene.
På den andre siden er boligen veldig mye billigere i distriktene, så her sparer faktisk bygdeboerne ganske store pengesummer hvert år. Ettersom utgifter til bolig er de største utgiftene de aller, aller fleste av oss har – burde ikke da Lena Jensen foreslå en utjevning av boligprisene? Det er det enkelttiltaket som vil gi størst effekt på den enkelte persons privatøkonomi, så det burde vel være et naturlig sted å begynne?
La oss ta et eksempel på forskjell i boligprisene. Jeg fant en nesten ny enebolig i Groruddalen i Oslo (og jeg valgte dette området bevisst, så ingen kan komme og si at jeg valgte et dyrt område). Denne boligen har et bruksareal på 164 m2, og en prisantydning på kr. 3.650.000,-. Deretter søkte jeg litt og fant en nesten tilsvarende enebolig på Kirkemoen (3534 Sokna). Denne boligen har et litt mindre bruksareal, men større tomt. Her er prisantydningen 1.600.000,-, en differanse på over 2.000.000,-. Skal man forrente denne differansen vil det med dagens rentenivå gi en rentekostnad på godt over 10.000,- pr. måned! De nevnte 5.000,- i året for strøm og differansene i bensinprisene blir småpenger i forhold.
Så, Lena Jensen – skal du først utjevne bør du utjevne der det monner. Utjevn boligprisene! Senk prisene i bystrøk eller innfør en boligavgift i distriktene så prisdifferansen på sammenlignbare boliger over hele landet reduseres.
Ikke det, sier du? Nei, jeg trodde vel ikke det, jeg heller…
I løpet av helgen har jeg mottatt tre kopier av en mail fra en person som tilbyr seg å hjelpe meg ut av økonomiske vanskeligheter og gjøre meg til en helt lovlig konkursrytter.
Meldingen jeg mottok ser ut som dette (jeg har endret kontaktinformasjon):
Nyhetsvarsel til MIN.MAILADRESSE@EXAMPLE.COM
– Øyeblikkelig hjelp i økonomiske vanskeligheter!
Bli en konkursrytter helt lovlig!
lørdag 26. juli 2008
Liker du ikke å betale skatter og avgifter?
Vil du bli kvitt din gjeld?
Ønsker du en ny start?
Har du ikke noe imot å slå deg selv konkurs?
DA KAN VI HJELPE DEG!
Unngå ruin – Sikre dine verdier!
VI er noen av Norgest mest erfarne rådgivere inne praktisk hjelp og rådgivning for enkeltpersoner og bedrifter some er inne I en konkursprosess eller står I fare for å gå konkurs.
Vi har mere enn 10 års erfaring med å håndtere de fleste bostyrer og vi garanterer at alle våre kunder er konfidensielle.
Vi har 100% taushetsplikt og vi arbeider diskre. Vi arbeider målrettet og vi produserer raske resultater.
Hva ønsker du å gjøre?
Trenger du avtalemal for overføring av kundeportefølje og løsøre fra et selskap til et annet?
Trenger du å “riste” av deg gjelden?
Trenger du hjelp til å starte nytt selskap som du overfører all verdier til og hvor du legger igjen all gjelden I det gamle selskapet?
Vi hjelper deg med praktisk hjelp, veiledning og råd. Vi har mer enn 10 års erfaring I å hjelpe folk flest til en ny start!
Hvorfor sliter du unødvendig? Ta kontakt for en uforpliktende prat.
Send oss en e-post I dag med en kort beskrivelse av problemet, sammen med kontakt informasjon og når det passer at vi tar kontakt. Det er ikke nødvendig med firmanavn og/eller andre person opplysninger I første omgang.
Vennlig hilsen,
økonomisk rådgivning
Så nå kan jeg altså bli en konkursrytter, og det helt lovlig. Er det ikke underlig hvor mye man kan få hjelp til i disse (påståtte) nedgangstider?
Men hvorfor skurrer dette så veldig hos meg? Jo, fordi selve definisjonen av "konkursrytter" sier at konkursrytteren er en svindler. Wikipedia definerer en konkursrytter slik:
"Konkursrytter er et begrep som benyttes om personer/aktører innenfor forretningslivet som gjentatte ganger slår seg selv konkurs. Målet er å svindle, det vil si å unndra verdier slik at boet er tomt når aktiva (verdier i boet) skal fordeles til kreditorene."
Bokmålsordboka definerer en konkursrytter slik:
"konkursrytter ~rytter person som spekulerer i å gå konkurs gjentatte ganger "
Så det er dette de kan tilby seg å hjelpe meg med. Økonomiske spekulasjoner og svindel for å fiske til seg mest mulig penger.
Og dette skriver altså Hegnar Media om i nærmest rosende ordelag i sin artikkel? Og …artikkel? Teksten virker mer som en direkte gjengivelse av informasjon fra personen bak "Økonomisk rådgivning", Einar Ortiz.
Nå har ikke jeg økonomiske problemer, hverken privat eller firmaet mitt, men uansett så er ikke dette noe som frister meg. Vil jeg benyttet meg av denne eller andre tjenester fra denne bedriften? Neh, tror ikke det, gitt!
I løpet av kvelden i går slo det meg at jeg har hatt armbåndsuret mitt ganske lenge. Nærmere fintelling avslørte at klokka runder 25 år i år. Jeg kan huske at jeg hadde klokka på høsten i 7. klasse, dvs i 1983.
Armbåndsuret er et Citizen Digi/Ana, modell 8950:
Som dere kan se har uret både visere og digitalt display. Displayet kan veksle mellom klokke, dato, to alarmer, stoppeklokke og nedtelling. Klokken på det digitale displayet trenger ikke gå likt med den analoge klokken, men det er en innebygget funksjon som sørger for at hvis man nullstiller sekundene på den digitale klokken så nullstilles også sekundene på den analoge klokken. Det er kun på sekundene dette fungerer.
Så hvorfor er jeg så glad i denne klokken at jeg har beholdt den i 25 år?
Jo, jeg liker analog klokke – hjernen oppfatter raskere hvor mye klokken er med analogt display enn digitalt display.
I tillegg liker jeg å ha datoen synlig på det digitale displayet. Kombinasjonen av analog klokke og digital dato er akkurat det jeg vil ha.
Jeg er også glad i to alarmer, fordi jeg har vanskeligheter med å våkne. To alarmer er dobbelt så bra som en alarm, ikke sant?
Klokka overlevde år 2000. Som IT-mann vet jeg at det kan være en bragd i seg selv.
Jeg har vurdert utroskap, og har kikket etter alternativer til denne klokken, men Digi/Ana-klokker er ikke så vanlige lenger, og jeg vil ikke ha en ren digital klokke. Jeg vil heller ikke ha en ren analog klokke, for da mister jeg alarmene og datoen. Dermed vender jeg alltid tilbake til denne klokken, gang på gang.
I løpet av de 25 årene har jeg måttet bytte ut lenken en gang, og glasset to ganger. At glasset har sprukket to ganger er min egen skyld, da jeg tidligere pleide å snurre klokken fort rundt en finger når jeg kjedet meg, og av og til gikk den veggimellom når den glapp av fingeren. I tillegg har jeg byttet batteriet flere ganger enn jeg husker nå.
jeg vil anslå at ny lenke, to nye glass og ~8 (overslag) batteriskift kan ha kostet meg kanskje 1250,-, og klokken kostet 750,- ny (kjøpt i Singapore – norsk pris var omtrent det dobbelte). Tilsammen har da anskaffelse og drift kostet meg ~2000,-, som ikke kan sies å være mye fordelt på 25 år. Jeg vet om andre som bruker tusenvis på klokke nesten hvert år.
Det var historien om armbåndsuret mitt. Så langt, får jeg nesten si. Jeg håper vi får enda flere lykkelige år sammen før en av oss må kaste inn håndkleet. Gratulerer med jubileet, og lykke til med fremtiden!
I kveld (dvs i går, for klokken har passert midnatt når dette skrives) spilte Iron Maiden på Valle Hovin i Oslo, og for en kveld det ble. På forhånd var appetitten vekket etter å ha lest omtalen i Dagbladet fra konserten i Trondheim og Iron Maiden skuffet ikke.
Det begynte godt med Lauren Harris og hennes band, selv om hun nok ikke er helt klar for stadionformatet enda. Musikken var fengende, men det ble litt for spinkelt for Valle Hovin. Det er ikke lett å spille som første band, mens sola fremdeles står høyt og folk er på vei inn, men Lauren klarte jobben bra. Hun har nok fått noen gode råd fra pappa opp gjennom oppveksten.
Band nummer to (Avenged Sevenfold) spilte ganske tett og bra, og gikk på scenen med attitude, bred benføring og pekefinger og lillefinger opp mot himmelen. Reportoaret var litt for sprikende, men flere av låtene svingte godt.
Mens oppvarmingsbandene spilte strømmet publikum inn på Valle Hovin, og sjelden har jeg sett et så variert publikum på en konsert. Det var hele familier på fire eller fler, med barn under 10 år og godt voksne foreldre. Det var emoer, rockere, punkere, mannen i gata, nabojenta og representanter fra stort sett alle de grupperinger man måtte finne på å dele befolkningen inn i. Som Bruce Dickinson også kommenterte et stykke ut i konserten så var det en god del som ikke var født da musikken Iron Maiden spilte på konserten ble spilt inn.
Og så var det klart for kveldens hovedattraksjon, Iron Maiden. Og for en start. De begynte, som de har gjort så mange ganger før, med Churchills berømte tale:
og så braket det løs med Aces High som forventet. Publikum tok av som på kommando, og allsangen kom med en gang.
Deretter kom gamle schlägere som perler på en snor. Blant annet fikk vi høre «2 Minutes to Midnight», «The Trooper», «The Number of the Beast», «Rhyme of the Ancient Mariner», «Run to the Hills» og «Run to the Hills».
Gjennom hele konserten beviste gutta at de ikke har tapt seg med årene, heller tvert imot. De spilte tight og godt, og vokalen til Bruce Dickinson var utrolig bra. På forhånd hadde jeg vært litt skeptisk til hvor bra dette kunne bli. Aller mest fryktet jeg nettopp stemmen til Bruce Dickinson, men han gjorde min frykt til skamme. Han traff alle høye toner og holdt tonene minst like lenge som for 20 år siden. Hadde man kunnet tappe lyden rett fra miksebordet ville konserten neppe stå mye tilbake for konsertplata «Live After Death».
Alle medlemmene i Iron Maiden er eksepsjonelt gode musikere, og i kveld var det helt klart at de hadde det morsomt. Konserten var ikke et pliktløp, men noe de hadde lyst til å gjøre. De spilte, smilte, sang, og Bruce løp og hoppet (han hopper utrolig mye!) rundt på scenen hele tiden. Hadde jeg ikke visst at han fyller 50 år om noen få uker så hadde jeg ikke trodd at han var en dag over 35.
Ettersom reportoaret besto av sanger utgitt mellom 1980 og 1989 var det tilløp til allsang blant publikum i alle aldre, da det var mange som kunne tekstene etter 20 års lytting på gamle skiver. Det er ikke ofte jeg har sett mødre og barn sammen gaule «Run to the Hills» i munter familieallsang, men det så jeg i dag. Det er nok endel fra den yngre garde som har fått Iron Maiden inn med morsmelken…
Mot slutten av hovedsettet kom også Eddie på besøk, en gammel venn som også tidligere har dukket opp på konserter. I dag kom han ut over scenen over og bak trommisen, og kikket seg litt rundt før han trakk seg tilbake igjen. Under ekstranummerne kom en mindre utgave gående ut på scenen.
Så hva blir min konklusjon etter denne konserten? Skulle jeg kastet en «VG-terning» ville det blitt terningkast 6. Skulle jeg brukt Martins system ville det blitt en tommel opp og «Anbefales».
Forhåpentligvis er det lenge til Iron Maiden overgir seg hvis de fortsetter som i kveld.
– – – – –
Edit: Jeg ser at Aftenpostens anmelder er enig med meg og kommer med knallkritikk av konserten. VG med flere er mer opptatt av å rapportere fra fotballkampen mellom Iron Maiden og «Norge», og har ikke noe anmeldelse fra Oslo-konserten.
OK, jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over at jeg kun fikk 63% på geektesten som verserte her forleden, så jeg tenkte jeg skulle ta nerdetesten, versjon 2 for å om mulig finne ut hvor jeg svikter.
Heldigvis(?) så ser det ut til at jeg ikke besitter så mange av kvalitetene relatert til negative sosiale egenskaper, men ellers har et akseptabelt nerdenivå:
I sommer var Mari, Alma og jeg på en deilig båtferie. Vi fikk fire dager med strålende sol og de to siste dagene ble det stadig mer vind og regn. Den nest siste dagen, på vei fra Østre Bolærne til Åsgårdstrand var det direkte ufyselig, med striregn og over 20 knops vind i kastene og dertil passende bølger. Mange mener at sånt vær ikke er båtvær, men der er jeg (og minst en til, viser det seg) uenig. Det er jo bare å ta på seg passende bekledning, så kan det regne og blåse så mye det vil! Med seilbåt er jo vind et poeng, ikke sant?
Og så til poenget med denne historien. Siren Sundby er vel Norges mest kjente kvinnelige seiler (sammen med Linda Andersen for de som husker henne), men etter at Siren først la opp og deretter kom tilbake i en annen klasse har det vært relativt stille fra kvinneseilerfronten. Pallplasseringene har ikke akkurat florert, og det er stort sett seilblader som skriver om kvinnelige seilere, dagspressen har visst glemt at de eksisterer. Det er med andre ord ganske tomt i rekkene bak Siren.
Men nå er redningen her! Alma viste seg som en ytterst ivrig hjelper ombord på turen vår, og hun maste stadig vekk om å «Styre båten, styre båten!!». Som nevnt var det ganske ufyselig vær de siste par dagene våre, men det stoppet ikke Alma. En uke før hun fylte to år(!) krevde hun å få styre båten utenfor Slagentangen, og resultatet ser dere her:
Den oppmerksomme leser legger merke til at flagget står rett ut. Selv om horisonten er rimelig …eh… horisontal, så vugget det godt og alt er vått. Men Alma bare smiler og synes det er morsomt!
Her er enda et bevis på våt seilerlykke:
OK, den enda mer oppmerksomme leser legger merke til at jeg har koblet på noe som ser ut som en autopilot som kan skimtes som en grå og sort enhet bak Alma, men dette er kun en …tja… elektromagnetisk retningskorrigerende enhet eller noe sånt. Alma mener fullt og fast at hun styrte båten (32 fot/5 tonn!) mens mamma og pappa søkte ly for regnet nede i båten. 🙂
Og ja, Alma var bundet fast så hun ikke kunne hoppet overbord hvis hun ville!
Gi den jenta noen år til, så finner dere henne øverst på resultatlistene. Strategien så langt er å dominere Optimist-klassen et par år, før vi går over til Europa-jolle eller Zoom8. Hvis ikke andre og morsommere joller dukker opp før den tid.
Husket jeg å si at det regnet endel på turen til Åsgårdstrand? Her er Mari og Alma på vei ned etter at vi har lagt til i gjestehavna i Åsgårdstrand:
Martin stiller det generelle spørsmålet om hvor geekete leserne hans er, og jeg tenkte jeg skulle sjekke. Som Lasse skylder jeg på ferietiden for lav score…
Nå er det bildet ganske lett å manipulere hvis man vil, men jeg vet ikke helt om jeg burde/ville justere poengsummen opp eller ned. Det som står er derfor helt korrekt score for meg. 🙂
På fredag startet årets sommerferie, og værmeldingen for helgen var lovende. I seilforeningen hadde vi avtalt uformell og frivillig samling på sjøen, i Bjørnebukta på Håøya, så forventningene var høye fra min side. Seilbåt, venner, pent vær – en fin kombinasjon.
Som vanlig var jeg litt sent ute, men kl. 1500 lå Nocturne IV godt fortøyd i Bjørnebukta, ved siden av en foreningskollega. I løpet av et par timer var vi fem båter, og tønnegrillen ble gjort klar. Vi hadde sørget for å få med oss to av foreningens seiljoller, og mens grillen ble varm fikk jeg en seilrunde under kyndig veiledning. Det er noe helt annet å seile jolle når man er vant til å seile båt på 32 fot…
Etter grilling var det tid for avslapning og en duggfrisk en mens solen sakte gikk ned i vest. Her er et stemningsbilde som viser hva vi hadde å "slite" med. Nocturne IV midt i bildet.
(Bildet er tatt med mobil, og dermed ikke av veldig bra kvalitet)
Etter at bildet ble tatt sjekket vi at ikke de duggfriske hadde blitt dårlige, mens praten gikk om løst og fast. Og plutselig var det natt og køya kalte…
Søndagen startet i titiden for min del, med bølgeskvulp mot skrogsiden og forsiktig vugging i båten. Det var lettskyet og deilig temperatur (i solen, ihvertfall). Før middag hadde skyene forsvunnet, og solen tok godt. Litt for godt for meg, som hadde glemt solkremen hjemme. Nå har jeg en kledelig rødfarge og kommer nok til å være litt "het i toppen" i et par dager. Men det var verdt det!
Solbrent eller ei – det er et privilegium å kunne dra på fjellet eller sjøen når man selv vil og nyte naturen i fulle drag. Men husk: Rydd etter deg, og forlat naturen som du vil finne den neste gang du er ute.
