Til deg som endte opp på bloggen min i dag etter å ha søkt på
forum stjele på ikea
hva tenkte du egentlig på? Var du ute etter tips for å stjele selv, eller ville du på generell basis diskutere temaet «stjele på IKEA«?
Undring 1: Finnes det egne forum hvor tyverier fra IKEA er et tema?
Undring 2: Bør jeg være engstelig fordi min blogg dukker opp blant de første 10 treffene på nevte søkeord hos Google? jeg vil jo ikke fremstå som et fristed for «IKEA-kriminelle»… 😉
I dag snublet jeg over logoen til arrangementet «Næringslivsdagen 2010» som arrangeres av studentforeningen ved BI Drammen, og temaet for dagen er «Endringens drivkrefter». Ved første øyekast virket logoen veldig fin, og førsteinntrykket mitt var «maskineri, drivkraft, få hjulene til å snurre» – en positiv assosiasjon.
Men så… Det er da vitterlig noe galt her:
Med mindre meningen med logoen er å vise at alt er fastlåst og at endring er umulig så er da dette riv ruskende galt?
Jeg abonnerer på Computerworld Norge sitt nyhetsbrev, og får to slike levert til min mailkonto hver dag. Ett slikt om dagen hadde strengt tatt vært nok, men det er en helt annen sak.
I dagens første nyhetsbrev fra Computerworld ser jeg at en av sakene deres omtaler Flexus-prosjektet (elektronisk billettsystem i Oslo), og hvor dårlig styring og kontroll prosjektet har hatt. Når jeg leser artikkelen aner jeg hvorfor prosjektet har gått så dårlig som det har:
De hadde rett og slett ikke nok folk med for lite kompetanse…
Jeg får si som Stig Inge Bjørnebye: «– Total mangel på inkompetanse«
Husk: La til kalender nederst i sidebar for å få en visuell gaffel i siden og påminnelse om at det går alt for lenge mellom hver gang jeg får tastet ferdig en ny melding.
Tror jeg at det kommer til å hjelpe på bloggefrekvensen? Tja, juryen fremdeles ute…
Dette skulle egentlig være et svar under det første innlegget i denne serien, «Bilnavigasjon, et fordummende hjelpemiddel?«, men så ble det såpass mye tekst at det ble en helt ny bloggmelding i stedet. Go figure.
Hvorfor velger egentlig så mange å stole mer på en liten teknisk dings som koster fra 500,- og opp fremfor det man ser med egne øyne?
Her er et eksempel: Ledet i elven av GPS. “…hun valgte å overse veiskiltene og heller følge veiforklaringen hun fikk fra GPSen…” og “På veiskiltet sto det at veien ikke var egnet for motorkjøretøy, men kvinnen fortsatte.”
Og et annet: Ikke stol på GPSen din. «Det store skiltet over åpningen forteller tydelig at takhøyden i undergangen gir en klaring på 9 fot. Men sjåføren på den 11 fot og 8 tommer høye bussen valgte å stole mer på GPS-en, som fortalte at det var denne veien han skulle.»
Og enda et: Tror ikke egne øyne. «I byen Luckington har flere personer kjørt rett i elven som følge av at broen over elven Avon er blitt stengt for vedlikehold. Til tross for en rekke advarsler, sperringer, stoppskilt og informasjon fra myndighetene, har det den siste uken kjørt i gjennomsnitt to biler utfor broen hver dag.»
Det er nok de samme som går på grunn med båten sin om sommeren med forklaringer ala “GPSen sa at det var åpent farvann, og så kjørte båten rett på denne øya. Jeg tror jeg må oppdatere kartene”.
Gjør GPS oss mindre aktpågivende? Blir vi «GPS-blinde»? Hva med å bruke øynene og hodet litt, og ikke koble ut disse når GPSen kobles inn? En GPS kan være et nyttig hjelpemiddel, men den må kun brukes som et tillegg til øyne, hode og papirkart (hvor papirkart er påkrevet), ikke en erstatning.
Man kan bli matt av mindre…
Etterhvert som små enheter som tibyr navigasjon til bilister har blitt veldig populært er det en ting jeg har merket meg: Mange bilister må totalt ha mistet retningssans og hukommelse!
Nå som dagene blir kortere og kortere er det lett å se hvor mange som har navigasjonsutstyret stående og lyse på dæsjen selv på vei til/fra jobb. Senest i dag så jeg utallige bilnavigatører med kart lyse mot meg på vei hjem fra jobb. Andelen navigatører er alt for stor til kun å være et hjelpemiddel for de som skal til nye, ukjente steder. Vi snakker om ganske mange som nå får hjelp til å komme seg til den samme arbeidsplassen eller det samme hjemmet hvor de har jobbet eller bodd i mange år…
Og da kan jeg ikke annet enn å undres: Hvordan kom disse navigasjonsslavene seg til og fra jobb tidligere? Var det bare flaks at de aller fleste klarte å finne veien før de anskaffet seg navigasjonsassistanse?
I dag oppdaget jeg følgende disclaimer nederst i en høyst offisell mail (firmanavn maskert):
If you don’t receive these e-mail messages, then either your e-mail address is incorrect within the XXX YYY Database (contact your instructor to change your e-mail address) or your e-mail software, e-mail management system, or firewall is ‘blocking’ receipt of XXX YYY e-mail messages.
Og da lurer jeg litt… Hvordan kan man lese en disclaimer nederst i en mail man ikke fikk?
Dagbladet skriver i dag at SVs Lena Jensen vil ha dyrere strøm i byene for å utligne prisforskjellen mellom by og bygd.
Da er det jeg begynner å lure – kan og bør virkelig alle forskjeller mellom by og bygd utlignes? Hvis man først begynner å utligne disse forskjellene, hvor langt skal man gå? Er det ikke like greit å innse at det er vesentlige forskjeller ved å bo i by eller bygd, og la det bli med det?
Det er fordeler og ulemper med begge bosteder, og man velger seg gjerne et bosted ut fra egne preferanser. Det kan være jobbmuligheter, studier, naturinteresse, urbane interesser, kjærlighet eller helt andre ting. Det valget man tar gir føringer for den enkeltes personlige økonomi, og det er vel alle enige i.
Lena Jensen vil innføre en utjevningsavgift på nettleien for strømleveranse i byene, fordi nettleien i dag er billigere i tettbygde strøk. At det er billigere i byene er egentlig ganske naturlig – det er mange mennesker som deler kostnadene ved utbygning og vedlikehold av strømnettet i byer og tettsteder.
Men OK, la oss ta utgangspunkt i slik situasjonen er i dag. I følge artikkelen kan nettleien være inntil 5.000,- billigere i byene. Ergo 5.000,- dyrere for en bygdeboer. Bensin er også dyrere ute i distriktene, på grunn av transportkostnader. Det er flere andre ting som også er dyrere i bygdene.
På den andre siden er boligen veldig mye billigere i distriktene, så her sparer faktisk bygdeboerne ganske store pengesummer hvert år. Ettersom utgifter til bolig er de største utgiftene de aller, aller fleste av oss har – burde ikke da Lena Jensen foreslå en utjevning av boligprisene? Det er det enkelttiltaket som vil gi størst effekt på den enkelte persons privatøkonomi, så det burde vel være et naturlig sted å begynne?
La oss ta et eksempel på forskjell i boligprisene. Jeg fant en nesten ny enebolig i Groruddalen i Oslo (og jeg valgte dette området bevisst, så ingen kan komme og si at jeg valgte et dyrt område). Denne boligen har et bruksareal på 164 m2, og en prisantydning på kr. 3.650.000,-. Deretter søkte jeg litt og fant en nesten tilsvarende enebolig på Kirkemoen (3534 Sokna). Denne boligen har et litt mindre bruksareal, men større tomt. Her er prisantydningen 1.600.000,-, en differanse på over 2.000.000,-. Skal man forrente denne differansen vil det med dagens rentenivå gi en rentekostnad på godt over 10.000,- pr. måned! De nevnte 5.000,- i året for strøm og differansene i bensinprisene blir småpenger i forhold.
Så, Lena Jensen – skal du først utjevne bør du utjevne der det monner. Utjevn boligprisene! Senk prisene i bystrøk eller innfør en boligavgift i distriktene så prisdifferansen på sammenlignbare boliger over hele landet reduseres.
Ikke det, sier du? Nei, jeg trodde vel ikke det, jeg heller…
Det er en ting jeg har hatt lyst til skrive om lenge, men som jeg har utsatt gang på gang. Temaet er Dagbladet og deres hang til sensasjonsoverskrifter og utvidelse av det norske ordforrådet. I dag ble plutselig behovet for å skrive noen ord større enn på lenge, etter å ha kikket på denne saken på Dagbladets hjemmesider:
Dagbladet har virkelig skjønt at det er enkelte tema som selger mer enn andre: Sex, nazisme og terror. Og sannelig klarte de ikke å slå sammen alle tre i en enkelt overskrift samtidig som de lagde et nytt ord av to av dem. Godt jobbet, Dagbladet!
Men hva er egentlig en "nazi-pedofil" terrorist? En som blir opphisset av å se på småbarn i Hitlerjugend-uniform mens han lager bomber? Kanskje noen i Dagbladet kan forklare…?
Sjefen kom nettopp inn på kontoret mitt mens jeg satt og leste bloggen til Martin, og jeg fikk plutselig et stikk av dårlig samvittighet og fortet meg å bytte til en annen arkfane hvor det tilfeldigvis var Dagbladet sin forside som lå. Av en eller annen grunn føltes det bedre enn å vise at jeg leste en blogg.
Og så slo det meg: Hvorfor fikk jeg dårlig samvittighet av å lese Martin sin blogg? Den er jo rimelig IT-relatert, selv om han også skriver om helt andre ting. Hva hvis jeg leste bloggen til Mihoe (som skriver veldig bra om veldig mye annet enn IT) – hva da?
Burde jeg egentlig ha dårlig samvittighet for å lese en blogg i arbeidstiden, uavhengig av bloggens innhold? Dårligere samvittighet enn for å lese Dagbladet på nett? Andre (jeg sier ikke at disse andre jobber på samme sted som meg) sitter mer eller mindre klistret til VG, Dagbladet, Blink, Facebook, LinkedIn, Finn, eBay eller andre mer eller mindre avhengighetsskapende nettsteder.
Hva er det egentlig akseptabelt å surfe på mens man er på jobb? Må det være fagrelatert? Man trenger jo litt avkobling i en slitsom arbeidsdag, og min erfaring er at problemer løses i bakhodet mitt mens pannelapp og øyne sjekker ut noe helt annet…