Kategoriarkiv: Musikk

God gave rock’n’roll to me!

Gibson LogoVel, strengt tatt var det en dame ved navn Amber, samt FedEx, JetCarrier og Posten som ordnet biffen, etter at jeg kjøpte meg en gitar på eBay for noen uker siden.

I flere år har jeg hatt lyst på en elektrisk gitar, etter at jeg la ned plekteret og pensjonerte den forrige for snart 20 år siden. Hvert år har gitarsuget manifestert seg rundt juletider – julelønna står på konto og alt er rosenrødt. Og så har jeg ventet til januar, og da kommer hele rushet med regninger som har gjort at gitarkjøpet har blitt utsatt enda et år.

Etter å ha bestemt og ombestemt meg flere ganger for om jeg skulle kjøpe eller ei, og etter at jeg ihvertfall hadde bestemt meg for at kjøp via eBay med transport til Norge via JetCarrier var uaktuelt så tok jeg en sen kveld i begynnelsen av februar en bitteliten titt på eBay for å se hva jeg gikk glipp av. Det er jo greit å holde seg oppdatert om markedet, selv om hodet sa at det skulle bli en Gibson-kopi kjøpt i Norge.

Men hva var det jeg så: Sannelig snublet jeg over en nydelig Gibson SG Special Worn Brown i mint condition. Det var en 2007-modell, brukt 5 ganger i følge selger, og koffert fulgte med. Auksjonen var bare 4 timer unna deadline, så jeg la inn et bud og ble overbudt 5 minutter senere. Jeg la inn ett bud til, logget av og gikk og la meg, sikker på at jeg ikke ville få gitaren til det beløpet jeg hadde budt. Prisen var bare alt for lav, spesielt når jeg sammenlignet med pris i Norge. Uansett så var budet mitt rett over 40% av nypris i USA, og hvis informasjonen om gitaren stemte så kunne den ikke gå for så lite.

Morgenen etter logget jeg spent inn på PCen for å sjekke, og sannelig hadde jeg ikke mottatt en mail fra eBay med budskapet «Congratulations, the item is yours!». Med hjertet i halsen betalte jeg via PayPal, booket en flypakke hos JetCarrier og begynte å telle dager.

Ventetiden ble dessverre ganske lang på grunn av uværet i USA. FedEx brukte over én uke på å frakte pakken fra Ohio til New Jersey, med begrunnelse i snøværet og kaos i vei- og flytrafikken. Når først pakken nådde JetCarrier gikk det hele smertefritt. Pakken ble sendt fra JetCarrier i New Jersey på sist fredag, og i dag var pakken på postkontoret mitt. Forhåpentligvis leser ikke sjefen min dette, for jeg klarte ikke vente og dro bittelitt for tidlig fra jobb for å rekke posten før jeg skulle hente i barnehagen. 🙂

Etter hjemkomst var det bare å forsiktig og ærbødig gå løs på FedEx-pakken. Her er pakken i all sin glans:

Pakken fra FedEx

Nå begynner det å ligne på noe. Om ikke annet så har jeg kjøpt en gitarkasse – ikke en original Gibson-kasse, men det har heller ikke selger sagt:

Gitarkasse

Heldigvis åpenbarer det seg en gitar i gitarkassen. Ganske bra match med stuegulvet, om jeg må få si det selv:

Gitaren i all sin praktGitaren i all sin prakt

Så begynner spenningen – er det en 2007-modell original Gibson? Serienummeret kan gi svaret:

Serienummer

Heldigvis finnes det en webside hvor man kan slå opp serienumre, og der finner jeg følgende:

Your guitar was made at the
Nashville Plant, TN, USA
April 30th, 2007
Production Number: 31

OK, jeg har visst kjøpt en ekte Gibson SG av rett årsmodell. Veldig bra! Da kan jeg studere gitaren skikkelig for å se hvordan den ser ut. Etterhvert som jeg vrir og vender på den, finstuderer forside, bakside, kanter og båndene på gripebrettet så blir smilet bare bredere og bredere. Jeg finner ikke ett eneste merke eller tegn på bruk/slitasje! Det eneste jeg ser er et og annet fingeravtrykk, og det er helt greit. Treverket lukter til og med deilig og nytt.

Konklusjon: Jeg sitter her med en så godt som ny 2007-modell Gibson SG Special, helt uten merker og tegn på bruk. Tilsammen har jeg gitt i underkant av 5.000,- (hoderegningen antydet ca. 4500,- da jeg fikk tilslaget) for gitar, frakt og avgifter. Nyprisen i Norge for gitaren er fra ca. 8.000,-, og så må man kjøpe seg en gitarkasse og et sett Ernie Ball strenger (som lå med i kassen med min gitar) i tillegg.

Jeg må takke Espen Olsen som via diskusjonsgruppen no.kultur.musikk.gitar på Usenet tipset om eBay + JetCarrier. I begynnelsen var jeg skeptisk, men etter hvert modnet tanken og til slutt ble det kjøp! Takk også til de andre som bidro med innspill til gitarvalget mitt. 🙂

Og hadde jeg bare funnet kabelen min, så kunne jeg sittet og spilt nå…

Musikkanbefaling: Pandora Peaks

Pandora Peaks

Hvem?

Pandora Peaks er et norsk band som består av fire herremenn og en dame. De har holdt det gående i noen år, men det var først i går jeg ble klar over deres eksistens. (vel, jeg har nok hørt om dem før uten å lytte så veldig – bassisten er tilfeldigvis en kollega av meg).

Sidespor: Pandora Peaks er tilfeldigvis også en amerikansk dame kjent for enorme, falske pupper, men ettersom jeg mener naturlig er bedre enn litervis med silikon/saltvann har jeg fint lite erfaring med denne damen. Hun er sikkert veldig hyggelig, dog. De som liker slikt kan ta en titt her (ikke for sarte sjeler!).

Hva?

Tilbake til bandet Pandora Peaks. Noen stikkord er: Godfot. Catchy melodilinjer. Småfunky. Flerstemt harmoni. Kvalitetsmusikk i grenselandet mellom pop, rock og indie, ispedd en anelse punk og et hint av synth. Hør på de tre låtene som ligger på deres Myspace-side så får du med deg litt av spennvidden.  De er også et livat liveband, i følge dem selv.

Verdt å lese:

For de som vil vite mer har jeg lagt ved en liten leseliste:

Verdt å kjøpe?

Jeg har ihvertfall begynt prosessen med å bestille en CD, og anbefaler at du setter igang også. Plutselig er det utsolgt, og så står du der med skjegget i postkassa.

Musikkanbefaling: Client

Copyright Client/Fabriche Lachant
Copyright Client/Fabriche Lachant

Via Facebook-profilen til en tidligere kollega snappet jeg i løpet av sommeren opp et tips om Client, et elektropop-prosjekt fra England. Ettersom eks-kollegaen min og jeg har ganske sammenfallende musikksmak var det ganske enkelt å hoppe rett i det ved å anskaffe et par CDer for å høre hva dette kunne være for noe.

Ved første gjennomlytting var jeg positivt overrasket, men ikke helt overbevist. Flere påfølgende gjennomlyttinger har overbevist meg – dette er bra saker! Kjølig, smooth synthpop med en feminin touch.

Musikkstilen er klassisk synthpop fra 80- og 90-tall, og jeg hører referanser til Depeche Mode, Human League, Massive Attack, Dubstar, Pet Shop Boys, Electronic og flere andre band fra denne perioden. Det er også plass til et snev Kraftwerk. Visuelt kjører de også klassisk «synthpop-stil» – de som kjenner sjangeren skjønner hva jeg mener. Kraftwerk er også representert i det visuelle.

Det er ikke noe poeng å ramse opp hele historikken til Client, den kan dere lese selv hos Wikipedia og på Client sin egen hjemmeside. Hos Client finner dere også flere av deres videoer som en smakebit på hva de har å bidra med. Klassikere som bør oppleves er «In It For The Money», «Xerox Machine», «Client», «Radio» og «Rock And Roll Machine».

Konklusjon: Anbefales på det varmeste!

Popcornet er klart!

Popcorn Hour A-110

Nå har DHL endelig levert min etterlengtede Popcorn Hour A-110 på døra (til naboen vel og merke, men den kom helt fram til meg etter en bitteliten pause). Uansett er det ikke ille med rett under 4 døgn fra Chenzhen i Kina, via Hong Kong og Tyskland hit  til Norge og Oslo – det er jo ikke lenger tid enn samme vare normalt ville tatt med Posten fra f.eks. MPX utenfor Sandefjord til meg i Oslo.

Foreløpig har jeg bare fått sett på pakken utvendig pga smårolling som skulle i seng, men i løpet av kvelden får jeg kanskje koblet den opp og testet den litt. Det klør i fingrene! 🙂

Mer kommer etterhvert som jeg får litt erfaring med godsakene…

– – – – – – – – – –

Update (30.08.2008 – 12:30): Jeg ser at Martin også har fått sin A-110, så da dukker det nok opp noen erfaringer derfra også i løpet av ikke alt for lang tid.

Suverene jomfruer!

I kveld (dvs i går, for klokken har passert midnatt når dette skrives) spilte Iron Maiden på Valle Hovin i Oslo, og for en kveld det ble. På forhånd var appetitten vekket etter å ha lest omtalen i Dagbladet fra konserten i Trondheim og Iron Maiden skuffet ikke.

Det begynte godt med Lauren Harris og hennes band, selv om hun nok ikke er helt klar for stadionformatet enda. Musikken var fengende, men det ble litt for spinkelt for Valle Hovin. Det er ikke lett å spille som første band, mens sola fremdeles står høyt og folk er på vei inn, men Lauren klarte jobben bra. Hun har nok fått noen gode råd fra pappa opp gjennom oppveksten.

Band nummer to (Avenged Sevenfold) spilte ganske tett og bra, og gikk på scenen med attitude, bred benføring og pekefinger og lillefinger opp mot himmelen. Reportoaret var litt for sprikende, men flere av låtene svingte godt.

Mens oppvarmingsbandene spilte strømmet publikum inn på Valle Hovin, og sjelden har jeg sett et så variert publikum på en konsert. Det var hele familier på fire eller fler, med barn under 10 år og godt voksne foreldre. Det var emoer, rockere, punkere, mannen i gata, nabojenta og representanter fra stort sett alle de grupperinger man måtte finne på å dele befolkningen inn i. Som Bruce Dickinson også kommenterte et stykke ut i konserten så var det en god del som ikke var født da musikken Iron Maiden spilte på konserten ble spilt inn.

Og så var det klart for kveldens hovedattraksjon, Iron Maiden. Og for en start. De begynte, som de har gjort så mange ganger før, med Churchills berømte tale:

We shall go on to the end, we shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our Island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender!

og så braket det løs med Aces High som forventet. Publikum tok av som på kommando, og allsangen kom med en gang.

Deretter kom gamle schlägere som perler på en snor. Blant annet fikk vi høre «2 Minutes to Midnight», «The Trooper», «The Number of the Beast», «Rhyme of the Ancient Mariner»,  «Run to the Hills» og «Run to the Hills».

Gjennom hele konserten beviste gutta at de ikke har tapt seg med årene, heller tvert imot. De spilte tight og godt, og vokalen til Bruce Dickinson var utrolig bra. På forhånd hadde jeg vært litt skeptisk til hvor bra dette kunne bli. Aller mest fryktet jeg nettopp stemmen til Bruce Dickinson, men han gjorde min frykt til skamme. Han traff alle høye toner og holdt tonene minst like lenge som for 20 år siden. Hadde man kunnet tappe lyden rett fra miksebordet ville konserten neppe stå mye tilbake for konsertplata «Live After Death».

Alle medlemmene i Iron Maiden er eksepsjonelt gode musikere, og i kveld var det helt klart at de hadde det morsomt. Konserten var ikke et pliktløp, men noe de hadde lyst til å gjøre. De spilte, smilte, sang, og Bruce løp og hoppet (han hopper utrolig mye!) rundt på scenen hele tiden. Hadde jeg ikke visst at han fyller 50 år om noen få uker så hadde jeg ikke trodd at han var en dag over 35.

Ettersom reportoaret besto av sanger utgitt mellom 1980 og 1989 var det tilløp til allsang blant publikum i alle aldre, da det var mange som kunne tekstene etter 20 års lytting på gamle skiver. Det er ikke ofte jeg har sett mødre og barn sammen gaule «Run to the Hills» i munter familieallsang, men det så jeg i dag. Det er nok endel fra den yngre garde som har fått Iron Maiden inn med morsmelken…

Mot slutten av hovedsettet kom også Eddie på besøk, en gammel venn som også tidligere har dukket opp på konserter. I dag kom han ut over scenen over og bak trommisen, og kikket seg litt rundt før han trakk seg tilbake igjen. Under ekstranummerne kom en mindre utgave gående ut på scenen.

Så hva blir min konklusjon etter denne konserten? Skulle jeg kastet en «VG-terning» ville det blitt terningkast 6. Skulle jeg brukt Martins system ville det blitt en tommel opp og «Anbefales».

Forhåpentligvis er det lenge til Iron Maiden overgir seg hvis de fortsetter som i kveld.

– – – – –

Edit: Jeg ser at Aftenpostens anmelder er enig med meg og kommer med knallkritikk av konserten. VG med flere er mer opptatt av å rapportere fra fotballkampen mellom Iron Maiden og «Norge», og har ikke noe anmeldelse fra Oslo-konserten.