I løpet av påsken, nærmere bestemt 18. mars, ble Service Pack 1 (SP1) til Windows Vista sluppet. Det er allerede sagt og skrevet mye om SP1, så jeg tenkte jeg skulle hoppe rett i det og foreta en testinstallasjon på kontor-PCen min. Det er jo ingen grunn til å teste dette i et kontrollert miljø før man setter igang, right?

OK, jeg leste litt om SP1 før jeg begynte, men fant ikke umiddelbart noe som ropte «Nei, nei, nei!». Rapportene om driverproblemer skulle ikke ha noe med min maskinvare å gjøre, og den eksisterende Vista-installasjonen var ganske ren og pen. Ikke noe problematisk maskinvare, og ikke har jeg installert noen programmer som i følge Microsoft ikke fungerer med SP1.

Så da er det vel bare å sette igang, right? Backup før installasjon er for pyser, tross alt. All viktig informasjon ligger jo på andre partisjoner, og det som er kritisk er også plassert på ekstern disk (som ble koblet fra før installasjon). Jeg sjekket systemegenskapene en siste gang før jeg startet:

Ingen overraskelser der…

Klokken 10:57 dobbeltklikket jeg på installasjonsfilen og fulgte nøye med. Absolutt ingenting hendte. Så jeg dobbeltklikket en gang til. Ingenting hendte. Klok av tidligere skade ventet jeg litt til, og plutselig startet to instanser av installasjonsprogrammet opp. Den ene instansen ble avsluttet, og den andre ble videreført.

Det eneste jeg ble informert om av relevant info var at maskinen ville restarte flere ganger underveis i installasjonen, og det var helt OK. Alle programmer bortsett fra installasjonsprogrammet var avsluttet, så jeg sto ikke i umiddelbar fare for å miste noe jeg ville savne.

Og så satte installasjonsprogrammet igang for fullt, og jeg etter å ha plukket fram den bærbare for å jobbe mens kontor-PCen ble oppgradert tenkte i min visdom at da kunne jeg like gjerne gå til lunsj. Dette skulle jo ta en times tid eller så.

Så jeg gikk til lunsj. Og kom tilbake fra lunsj, og satt med en grønnsak av en PC foran meg. Strømmen var på, viftene gikk, begge skjermene hadde signal (dvs var ikke i dvale), men ikke noe ble vist på skjermene. Tastaturet var også non-responsivt. Så hva gjør man? Jeg kunne ha ventet en stund til, men nærmere en time får være nok. Så jeg skrudde av maskinen med et langt trykk på av/på-knappen.

Og skrudde den på igjen, med litt høyere puls enn da jeg startet installasjonen. Men som jeg har opplevd med andre MS-oppgraderinger så fortsatte installasjonen tilsynelatende som normalt etter at maskinen hadde gått gjennom sin POST. Jeg fortsatte jobbingen på den bærbare, og kikket regelmessig over på maskinen som ble oppgradert. Og sannelig ble jeg ikke ledet gjennom installasjonen som om ingenting hadde skjedd:

Stage 1

Stage 2

Stage 3

Deretter restartet maskinen en gang til, og jeg var klar til å logge på maskinen, nå med Windows Vista SP1 installert:

Etter pålogging var klokken blitt 13:10, så selve installasjonen (med frys mens jeg spiste lunsj) hadde tatt noe over to timer. Heldigvis har jeg den bærbare maskinen som jeg kunne jobbe på mens installasjonen pågikk, eller så hadde jeg ikke hatt samvittighet til å foreta installasjonen i arbeidstiden selv om dette sikkert kan sees på som kunnskapsfangst og kompetanseheving.

Etter å ha logget på pålogging bekreftet System Properties at jeg nå har SP1 installert:

Med unntak av selve teksten som nå sier «Copyright (C) 2007» i stedet for «Copyright (C) 2006», og det åpenbare tillegget av teksten «Service Pack 1» er det ikke store endringen. Det vises nå at maskinen har gått fra 3071 MB minne til 3,0 GB minne, men det er kun en visuell greie.

Så har jeg merket noen forandring på maskinen bortsett fra at System Properties har blitt oppdatert til å reflektere installasjonen av SP1?

Egentlig ikke, men så har jeg ikke fått testet så veldig mye ennå. Browsing av (Novell-serverte) nettverksdisker tar fremdeles tid. Kopiering til/fra USB-disker tar tid. Utseendemessig har jeg ikke oppdaget noe som helst, jeg kjører fremdeles med Win2000-utseende og minst mulig fancy-schmancy dillemikk. Mailprogrammet mitt fungerer (Notes 8.0.1), nettleserne mine fungerer (Firefox 2.0.x og IE 7.0 fungerer), newsklienten min fungerer (Forte Agent 4.2/32.1117), Photoshop CS3 fungerer, F-Secure Client Security 7.11 fungerer…

Har jeg fått mer glansfullt hår? Har det grå håret og de grå skjeggstubbene forsvunnet som dugg for solen? Har jeg fått penere negler? Har jeg mer eller mindre penger på kontoen? Næh… Alt er som det var, på godt og vondt, jeg har bare litt nyere versjonsnummer på endel Windows-komponenter.

Har det dukket opp noen problemer i kjølvannet av installasjonen av SP1? Nei, egentlig ikke. Det eneste jeg har merket er at etter første pålogging fikk jeg denne dialogboksen før maskinen var klar til bruk:

Bortsett fra dette har alt fungert som det skal. Ingen skumle meldinger i Event Viewer eller andre steder.

Kanskje dukker det opp en ny post etter at jeg har fått mer erfaring med SP1, kanskje ikke. Den som lever får se…

Denne uka har det blitt skrevet mye om SP3 til MS Office 2003 og hvordan denne deaktiverer støtten for endel eldre filformater. Begge de tabloide nettavisene Digi og ITavisen har kommentert saken, og det samme har IDG og mange, mange andre også.

Den opprinnelige forklaringen på dette stuntet fra Microsoft sin side var at filformatene var usikre, så man ved å åpne disse filtypene i MS Office 2003 utsatte maskinen sin for risiko. Dette er ren svada fra MS sin side – filer i ett avde berørte filformatene leses inn og tolkes av et stykke kode, og det er denne koden som er defekt, ikke filformatet i seg selv.

Nå har endelig Microsoft innrømmet dette, via en post i David LeBlanc sin blog:

«In the KB article we stated that it was the file formats that were insecure, but this is actually not correct. A file format (with some exceptions, like .hlp files) isn’t insecure – it’s the code that reads the format that’s more or less secure. The parsers we use for these older formats aren’t as robust as the code we’ve written more recently, which is part of our decision to disable them by default. But again, it isn’t the format that’s the problem, nor is it the app that wrote the format – it’s the app that reads the format.»

Her sier han selv at det er filterne («the parsers») som leser inn filene som er problemet. Derfor deaktiverte de den automatiske støtten for de filformatene som har defekte filtre. Snakk om å ta symptomet i stedet for problemet! Det ville vært utrolig mye bedre å fikse den defekte koden i stedet for å gjøre det vanskelig for de som har gamle filer.

OK, nå har de altså deaktivert automatisk støtte for disse filformatene, og hva gjør de så? Joda, de publiserer enkle måter å reaktivere dette på, og så har man plutselig rykket tilbake til start. «Vi fant en feil, gikk i bue rundt problemet (vi løste det ikke), og nå har vi sannelig gått i sirkel og er tilbake der vi startet…»

Hurra!