Med fare for å bli mobbet som en skikkelig pappablogger, så tar jeg sjansen på enda ett innlegg om familieforøkelsen vår…

Det er kvelden på dag tre, og Alma og jeg hentet Mari og Klara på sykehuset i formiddag. Alma var veldig stolt storesøster, og hjalp til med å bære bilsetet uten innhold til sykehuset og med Klara ombord tilbake til bilen. Rak i ryggen og med et smil som gikk nesten helt rundt.

Men for å foregripe begivenhetene en smule. Både onsdag og torsdag var Alma og jeg på besøk, og Alma var spent, småredd, veldig glad og ganske nysgjerrig på hvem denne lillesøsteren var. Her er første møtet, på sykehuset – litt forsiktig til å begynne med, men så gikk det stadig bedre.

Første kontakt:

Ikke noe problem med lillesøster på fanget:

Dette var ikke noe problem, pappa!

Men så tilbake til nåtid, og Klara som har kommet hjem. Vi var hjemme rundt kl. 1130, og lille Klara fikk prøve vuggen fra mormor med en gang. Den falt i smak, så der har hun kost seg i flere perioder i løpet av dagen.

Alma har hengt rundt Klara i hele dag, og vil holde, klappe, kose, klype, leke med og ha på fanget. Det er ikke måte på alt det hun vil vite eller prøve på eller gjøre sammen med lillesøster…

Litt forsiktig klapping, for å bli dus:

Klara hviler litt mens Alma er opptatt med andre ting:

Og så er det på’n igjen! Mari forklarer Alma litt om amming…

Enda ett helt naturlig, ikke-oppstilt Alma-har-Klara-på-fanget-bilde:

Etter at Alma hadde lagt seg var det godt å slappe av litt på pappas fang etter en runde kveldsmat hos mamma…

Konklusjonen etter dag nummer tre, må være at alt står bra til. Både mor og barn har det bra. Alma er etter en hel dag med Klara i huset litt mer usikker på disse lillesesøster-greiene. Ikke vil lillesøster være med og leke, og ikke får Alma bære lillesøster eller gjøre som hun vil med lillesøster. Jeg tror forventningene var litt høyere enn det virkeligheten kunne innfri, gitt. Forhåpentligvis går det bedre etterhvert. 🙂

Etter tilsynelatende alt for lang ventetid skjedde det omsider i dag, det vi har ventet på så lenge: Klokken 0800 stilte Mari og jeg på Ahus, klare til å øke jordens befolkning med ytterligere én person.

Dagen startet med venting, etterfulgt av forberedelser til Maris keisersnitt. Hun ble preppet etter alle kunstens regler, mens jeg fikk gleden av å ikle meg grønt for første gang siden førstegangstjenesten. Heldigvis var det ikke snakk om en militæruniform denne gangen, men derimot en standard sykehusuniform:

For de som finleser teksten på plakaten bak meg: Ta det helt med ro. Jeg lot stolen stå igjen til neste pappa i køen. 🙂

Deretter bar det inn på operasjonssalen for å bistå som best jeg kunne (som viste seg å ikke bli stort annet enn å holde Mari med selskap og holde henne i hånda) mens legene gjorde sin jobb. Klokken 11:31 (i følge sykehuset, 11:32 på min klokke) hørte vi de første klynkene, og en nydelig jente kom inn i livene våre.

Jordmor og jeg gikk inn på et annet rom hvor vår nye verdensborger ble veid og målt, og fasiten er at hun var 50 cm lang, og veide 3880 gram da hun kom. Etter veiing og måling var det tid for hennes aller første bleie, men ikke før hun hadde rukket å bæsje en gang i teppet sitt. Her er hun, endelig på plass i kurven sin, en snau time gammel:

Deretter gikk det slag i slag, og far og datter ble sendt litt fram og tilbake før vi endte opp på rom 4514 – det nye hjemmet for de neste par døgnene. Mens Mari ble ordnet etter operasjonen satt vi og koste oss med litt sang og lilefingersutting. Det er ikke noe å utsette på sugerefleksen, ihvertfall!

Når så Mari ble trillet inn på rommet var det tid for pupp, og det gikk smertefritt. Mari produserte melk, og den smakte visst veldig godt og gikk ned på høykant. Etter en kort hvil var det kjekt å hvile litt på pappas fang. Klara er avslappet, mens jeg fokuserer på å ta bilder:

Det er ihvertfall ikke vanskelig å se hvor hun har den alvorlige minen fra…

Så hva skal hun hete? Vi var lenge ganske sikre på at Agnes ville være et godt navn, men i den siste tiden har Klara overtatt førsteplassen og har vært favoritten i et par måneder. Etter å ha nevnt Klara som det mest sannsynlige navnet for familie og venner har det fra familiens side blitt konstantert at hun skal hete Klara etter sin oldemor (min mormor). Som min fetter Jørgen skrev på Facebook: «Oldemor var en dronning, du er en ny prinsesse!«. Og tante Laila fulgte opp med «Det er definitivt en Klara. Hele familien er fornøyd med navnevalget, så det kan ikke endres. Lever hun opp til navnet så blir hun snill og veldig klok!«. Man kan jo ikke argumentere mot sånt, så da er den saken klar!

Klara er navnet hennes! 🙂

Nå er første dag ferdig. Jeg har dratt hjem for å (blogge og) sove, Alma sover hos mormor, og Mari og Klara sover (forhåpentligvis) på sykehuset. I morgen skal jeg tilbake for å bli enda bedre kjent med lille Klara, og jeg gleder meg til hva morgendagen bringer! Klara og jeg diskuterte litt tidligere i dag, og vi er enige om at vi alltid skal være venner, men hun får lov til å kalle pappa dum når jeg fortjener det, så får jeg heller gjøre mitt beste og ta imot pepper når hun mener det er nødvendig. De dagene kommer nok, om pepperet er velfortjent eller ei…

Vi takker alle som har sendt oss gratulasjoner via SMS, MMS, Facebook og andre kanaler. Ingen nevnt, ingen glemt!

[Forhåpentligvis får jeg lastet opp noen bilder tatt med skikkelig kamera etterhvert, i tillegg til disse bildene som er tatt med det elendige iPhone-kameraet.]