Kategoriarkiv: Dingser

Popcorn Hour A-110 igjen

Siden forrige gang jeg skrev om min A-110 har jeg fått litt mer erfaring med boksen, og jeg tenkte jeg skulle dele disse erfaringene.

Stort sett har jeg brukt boksen til å streame vanlig film (avi/divx) av varierende kvalitet. For all film av OK kvalitet eller bedre har jeg ikke hatt noen problemer – boksen har spilt av alt jeg har testet. Når kvaliteten synker veldig (merkes på mye artifakter og støy i bildet) har A-110 av og til kuttet visningen og gått til menyen. Dermed må visning startes på nytt igjen, og man må spole fram til der hvor boksen kuttet ut. Med maksimal spoling på 8x kan det ta tid.

Ellers har jeg fått testet visning av film fra USB-minnepinne koblet direkte til den fremre USB-porten på A-110. USB-pinnen dukker automatisk opp som en media-kilde, og man får presentert innholdet fordelt på de fire kategoriene Popcorn Hour A-110 deler innholdet inn i (film, musikk, bilder og en til (som jeg ikke husker sånn i farta)). Jeg spilte av en film kodet som 720p x264 mkv og det gikk helt problemfritt og med veldig bra bilde. Min TV takler ikke 1080p så jeg får dessverre ikke testet den oppløsningen.

Jeg testet også den samme filmen fra den samme USB-pinnen plugget inn i min bredbåndsruter, så jeg kunne streame filmen via nettverket hjemme. Det gikk også problemfritt.

Jeg kjører et rent gigabit-nett hjemme, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har opplevd problemer med visning av film samtidig som jeg kopierer større datamengder i nettet. Det er mer enn nok båndbredde til simultan streaming av film og kopiering av filer. Selv om jeg har kopiert til/fra den maskinen (og den samme USB-disken) som filmen ligger på har jeg ikke hatt noen problemer.

Samboeren min har også brukt A-110’en endel, og hun opererer den uten problemer selv om hun i utgangspunktet ikke har veldig «tekniske fingre». Hun fikk en 30-sekunders innføring (her er power-knappen, husk å skru på PCen hvor innholdet ligger) og så har hun klart seg selv.

En liten ting til som jeg har glemt i de tidligere innleggene om Popcorn Hour A-110: Hvis du synes fronten på boksen er skuffende matt og kanskje litt ripete, så skyldes dette at fronten har et beskyttende plastlag foran frontplata. Plastlaget er ikke lett å se, da det dekker veldig godt. Det er heller ikke veldig lett å få det av, så du bør være forsiktig hvis du bruker skarpe redskaper til denne jobben.

Fremdeles er konklusjonen at denne boksen er vel verdt pengene, og jeg vil fremdeles anbefale Popcorn Hour A-110 til alle som er på jakt etter en nettverkstilkoblet mediastreamer.

Test av bredbåndsruter: Linksys WRT610N

Etter at jeg til min store overraskelse oppdaget at min Linksys WRT350N kun støttet 2,4GHz (802.11b/g/n) var det på sin plass å teste en bredbåndsruter som støtter 802.11n med både 2,4 og 5,0 GHz (også kalt «Dual N» av noen produsenter). Det er mer enn en smule flaut at jeg ikke oppdaget dette før min WRT350N ble bestilt, men det gikk visst litt fort i svingene da jeg bestemte meg for denne.

Anyway, en Linksys WRT610N ble bestilt på tirsdag i forrige uke, og før helgen ble den levert. I kveld fikk jeg endelig tid til å koble den opp og gi den en liten prøvetur, og jeg var litt spent på om den ville gi bedre hastighet enn WRT350N.

Rent visuelt er WRT610N en klar forbedring fra WRT350N. Man skulle tro designeren av 350N var sterkt influert av Star Trek og andre SciFi-serier fra 70-tallet, mens vedkommende som designet 610N har nok fulgt litt mer med på mer moderne SciFi-serier:

Selve installasjonen er som alle andre bredbåndsrutere – pakk ut, koble inn strøm, LAN og WAN på rett sted, og så er man i gang. Linksys har hatt en svakhet for å bruke et eget Windowsbasert konfigurasjonsverktøy (LELA – Linksys EasyLink Advisor) ved oppsett av nye enheter, men WRT610N kan kobles opp og aksesseres direkte via HTTP for konfigurasjon. Man er derfor helt plattformuavhengig for konfigurasjon av boksen. Bra!

Når man har åpnet nettleseren og logget på boksen ser man raskt at webgrensesnittet er akkurat som alle andre enheter i WRT-serien (og WAP-serien for den saks skyld). Selv er jeg vant til dette grensesenittet og synes det er helt OK, men jeg vet at enkelte andre misliker det og synes det er rotete og uoversiktig.

Ettersom webgrensesnittene er like på WRT350N og WRT610N er det lett å tro at de også oppfører seg helt likt når man konfigurerer disse, men det er feil. WRT350N (og noen andre enheter i WRT-serien) rebooter enheten hver gang man har endret noe og lagret endringene, mens WRT610N lagrer og aktiverer alle innstillinger uten reboot eller særlig ventetid. Igjen: Bra!

Så hva med praktisk bruk av WRT610N? Når initiell konfigurasjon er ferdig er det ikke mer å gjøre med boksen. Den bare står og går. WRT610N har 4 * Gigabit LAN-porter, 1 WAN-port, reset-knapp, kontakt for strøm samt en USB-port. i USB-porten kan man koble til USB-pinner eller -disker og aksessere disse fra alle enheter i nettverket som betjenes av ruteren. Den støtter blant annet UPnP, har innebygget media server, har innebygget Storage Link så den fungerer som NAS.

For sikring av det trådløse nettet ditt har du flere sikkerhetsmoduser å velge mellom: WEP, WPA-personal, WPA-Enterprise, WPA2-personal, WPA2-enterprise og Radius. Du kan velge AES eller TKIP-kryptering. Men nok snakk om funksjoner – hva som tilbys eller ei finner du på produktsiden hos Linksys.

La oss heller se på hva slags hastighet jeg fikk med WRT610N kontra WRT350N. Jeg overførte to filer på hhv~800 MB og 2,3 GB. Begge filer ble overført to ganger via det trådløse nettet (fra PC koblet til en LAN-port til laptop via WLAN).

Ved assosiasjon til det trådløse nettet med bruk av 802.11n fikk jeg 130Mbit/s med WRT350N, og 270Mbit/s med WRT610N (som kan bruke 2,4GHz og 5,0GHz samtidig for dobbel båndbredde). Nå er dette rent teoretiske tall som ikke har mye med virkeligheten å gjøre. Praktisk hastighet er betraktelig lavere, men allikevel høyst akseptabelt til trådløst nett å være.

WRT350N
Filstørrelse sekunder byte/s bit/s
796667994 102 7810470,529 62483764,24
796667994 95 8385978,884 67087831,07
2293366784 285 8046900,996 64375207,97
2293366784 275 8339515,578 66716124,63
Snitt 8145716,497 65165731,98
WRT610N
Filstørrelse sekunder byte/s bit/s
796667994 76 10482473,61 83859788,84
796667994 77 10346337,58 82770700,68
2293366784 237 9676653,097 77413224,78
2293366784 223 10284155,98 82273247,86
Snitt 10197405,07 81579240,54

Som dere ser ga WRT610N 25% (25,19%) bedre reell hastighet enn WRT310N i min lille test. ved overføring av mindre filer vil man trolig se en lavere forbedring. Ved begge tester var bredbåndsruteren plassert på samme sted i et skap, og laptopen sto på samme sted i stua så scenariene skulle være likeverdige.

Så hva blir den foreløpige konklusjonen for WRT610N? Sammenlignet med WRT350N gir WRT610N bedre hastighet, og visuelt er de på hver sin klode. Bortsett fra dette er de så godt som identiske. Jeg har ingen problemer med å anbefale WRT610N, og ettersom WRT350N er på vei ut blir det enda enklere å anbefale WRT610N etter min foreløpige test. Jeg har ikke oppdaget noen problemer eller feil med denne modellen. Bra utseende, god ytelse og grei pris gjør enheten til et godt kjøp hvis du er på jakt etter en bredbåndsruter som støtter full 802.11n (dvs «draft-N») i begge frekvensbånd.

Skulle det dukke opp nye faktorer etterhvert som jeg får mer erfaring med boksen skal jeg gi beskjed.

Popcorn Hour A-110

Her kommer en kort oppsummering av min foreløpige test av Popcorn Hour A-110. Enn så lenge har jeg ikke fått utfordret boksen med tyngre oppgaver, og har stort sett kun lekt litt med MP3 og film i DVD-kvalitet i tillegg til nett-tjenestene som er tilgjengelige fra menyen.

Positivt

Det er mye positivt å si om Popcorn Hour A-110. Det aller første jeg merket meg, men som neppe er det viktigste, er innpakningen den kommer i. Boksen minner litt om hvordan Apple leverer endel av sitt utstyr, og utstråler kvalitet og eleganse. Listen over positive ting med A-110 inneholder blant annet disse punktene:

  • Enkel tilkobling – ble gjenkjent uten problemer av min gamle LCD-TV via HDMI, og stilte seg automagisk til 1080i/50Hz som er maks av hva min TV kan ta av innsignal. Å endre oppløsning gjøres med hurtigtast på fjernkontrollen eller inne i oppsettet av boksen.
  • Ingen harddisk og ingen vifter betyr ingen støy. Dette er veldig behagelig.
  • Liten, lett å gjemme bort. Tar lite plass og er nesten usynlig der den står i TV-benken hos oss.
  • God fjernkontroll, bra respons i knappene. Markant trykk og knepp, slik jeg liker det.
  • Flusst med kodeker – spiller de fleste vanlige formater. Det er selvfølgelig unntak, men de aller fleste populære og utbredte formater er støttet.
  • Det er god plass innvendig for montering av harddisk hvis man vil ha dette. Det er fysisk plass for både 2,5″ og 3,5″ SATA-disker.
  • Kabinettet åpnes lett med fire tommelskruer hvis man vil kikke inni og f.eks. montere en intern harddisk (som nevnt ovenfor).
  • A-110 oppdaget automatisk det innholdet jeg hadde delt ut via Windows Media Player for å teste. Musikk, bilder og film lit seg lett aksessere og innholdet kunne nytes.
  • Nettradioen fungerer fint – det samme gjør nett-TV, med unntak av YouTube (som strengt tatt ikke er nett-TV).
  • Innebygget BitTorrent-klient. Setter man en harddisk inn i en A-110 kan den stå på og man kan laste ned torrents uten å skru på en PC.
  • Pris. Sett i forhold til funksjonaliteten man får så er prisen høyst akseptabel. Jeg ga 264 US$ (ca. 1450,- NOK) for min, bestilt hos Popcorn Hour og levert på døra av DHL. Selv med 25% mva ender man på rett over 1800,-, som er billigere enn f.eks. Komplett, MPX og PC Utstyr som alle skal ha nær 2400,-. (Og ikke minst så har jeg alt fått min A-110 mens den ikke er tilgjengelig i norske nettbutikker før 18.-20. september).
  • Det slippes mer eller mindre regelmessig firmware som gir økt funsjonalitet og/eller bugfikser. Oppgradering skjer via nett, via menyvalg i oppsettet.
  • En velsignet dum boks. Hvis noe skjærer seg trykker man på reset-knappen og enheten starter opp på nytt med fabrikkinnstillinger. Fordi den er såpass dum er det lite lagret oppsett på boksen, så det gjør ikke noe å resette den. Hos meg justerte den seg automatisk til TV-oppløsningen og fant de tilgjengelige ressursene jeg hadde delt ut uten at jeg måtte gjøre noe som helst etter en reset.
  • Boksen har også USB-til-PC-tilkobling, så man kan plugge boksen rett i en PC for å aksessere intern (eller USB-tilkoblet) disk direkte fra PCen.

Negativt

OK, det er også negative sider ved en slik boks. Blant de jeg har merket meg finner du disse:

  • Treg navigering. Det tar noe tid når nettverksdisker skal aksesseres, men det er ikke plagsomt lang responstidtid.
  • Navigering i stor platesamling er tungvint. Aksesserer man en folder ser man f.eks. 12 og 12 artister på et skjermbilde, og er samlingen på hundrevis av artister så tar det tid å bla seg fram og tilbake.
  • Det tar også litt tid og er noe tungvint å bla i bildesamlinger hvis man har mange bilder i samme folder.
  • Enkelte web-tjenester får boksen til å henge (eks. YouTube-klienten som fremprovoserer ut-/innkobling av strømmen på min A-110).
  • Enda en fjernkontroll. Dette er ikke unikt for Popcorn Hour sine produkter, stort set alle nye bokser kommer med sin egen fjernkontroll og på sikt må det nok en multi-fjernkontroll inn i heimen for å rydde opp litt i kaoset.
  • Ikke mulig å tilpasse boksen selv ved behov/ønske. Vanskelig å legge til ny kodek hvis man ikke får spilt innholdet i en fil.
  • Ikke innebygget trådløst nett, kun kablet nett. Skal man se på HD-materiale via nett er det ikke sikkert 208.11a/g hadde holdt uansett…

Forventninger og oppfyllelse av disse

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av A-110, bortsett fra at den på sikt skal spare oss for ødelagte DVDer og CDer etterhvert som tulla blir mer ivrig med lyd og bilde. Det er også meningen at denne boksen skal samle flere funksjoner som har vært dårlig løst eller ikke løst i det hele tatt her hos oss tidligere. Jeg vil ha mulighet for å se nett-TV på TVen, og streame film fra NASet mitt. Og jeg vil ha et enkelt grensesnitt så hele familien kan spille musikken vi har lagret digitalt. Og jeg vil ha anledning til å vise bilder på TV-skjermen. Alt dette blir løst av A-110 uten problemer. Som nevnt kan navigering gå litt tregt, men det er ikke verre enn at det er til å leve med. De som har navigert på Windows-maskiner med mange filer og/eller subfoldere vet at det kan ta tid der også.

Ikke trenger man å bekymre seg for virus, ormer, manglende sikkerhetsoppdateringer og annet systemvedlikehold med en slik boks. Man kan legge inn ny firmware etterhvert som dette blir tilgjengelig, og det er det. Systemadministratoren (dvs jeg) kan sove godt om nettene. Hadde jeg valgt en HTPC basert på Windows ville det blitt mer vedlikehold underveis, og med en HTPC basert på Linux ville det blitt mer initiell fikling for å få alt til å fungere. Med Popcorn A-110 var det bare å plugge den inn og skru den på, og så fungerte alt «out of the box».

Konklusjon så langt

Jeg kan ikke si annet enn at jeg trygt kan anbefale boksen basert på en helg med oppkobling, resetting (det må jo også testes) og avspilling av musikk, film, nett-TV samt bildetitting. Jeg skal prøve å komme tilbake med en bedre og mer grundig test etterhvert, men her har dere ihvertfall en kjapp oppsummering med mitt førsteinntrykk.

Andre sier

  • CNet.uk: «9.1/10 – spectacular»
  • Slashgear: «Popcorn Hour’s undoubtedly brilliant “networked media tank” has been in to get re-armed, and come back as the A-110
  • Gizmag: «This is currently our favorite device for storing and playing back digital video and audio.»

– – – – – – – – – –

Edit (02.09.2008 kl. 0945): For bilder, se Jari Ketola sine bilder av A-100, A-110 og B-110.

Popcornet er klart!

Popcorn Hour A-110

Nå har DHL endelig levert min etterlengtede Popcorn Hour A-110 på døra (til naboen vel og merke, men den kom helt fram til meg etter en bitteliten pause). Uansett er det ikke ille med rett under 4 døgn fra Chenzhen i Kina, via Hong Kong og Tyskland hit  til Norge og Oslo – det er jo ikke lenger tid enn samme vare normalt ville tatt med Posten fra f.eks. MPX utenfor Sandefjord til meg i Oslo.

Foreløpig har jeg bare fått sett på pakken utvendig pga smårolling som skulle i seng, men i løpet av kvelden får jeg kanskje koblet den opp og testet den litt. Det klør i fingrene! 🙂

Mer kommer etterhvert som jeg får litt erfaring med godsakene…

– – – – – – – – – –

Update (30.08.2008 – 12:30): Jeg ser at Martin også har fått sin A-110, så da dukker det nok opp noen erfaringer derfra også i løpet av ikke alt for lang tid.

Armbåndsuret mitt har 25-årsjubileum!

I løpet av kvelden i går slo det meg at jeg har hatt armbåndsuret mitt ganske lenge. Nærmere fintelling avslørte at klokka runder 25 år i år. Jeg kan huske at jeg hadde klokka på høsten i 7. klasse, dvs i 1983.

Armbåndsuret er et Citizen Digi/Ana, modell 8950:

Som dere kan se har uret både visere og digitalt display. Displayet kan veksle mellom klokke, dato, to alarmer, stoppeklokke og nedtelling. Klokken på det digitale displayet trenger ikke gå likt med den analoge klokken, men det er en innebygget funksjon som sørger for at hvis man nullstiller sekundene på den digitale klokken så nullstilles også sekundene på den analoge klokken. Det er kun på sekundene dette fungerer.

Så hvorfor er jeg så glad i denne klokken at jeg har beholdt den i 25 år?

  • Jo, jeg liker analog klokke – hjernen oppfatter raskere hvor mye klokken er med analogt display enn digitalt display.
  • I tillegg liker jeg å ha datoen synlig på det digitale displayet. Kombinasjonen av analog klokke og digital dato er akkurat det jeg vil ha.
  • Jeg er også glad i to alarmer, fordi jeg har vanskeligheter med å våkne. To alarmer er dobbelt så bra som en alarm, ikke sant?
  • Klokka overlevde år 2000. Som IT-mann vet jeg at det kan være en bragd i seg selv.

Jeg har vurdert utroskap, og har kikket etter alternativer til denne klokken, men Digi/Ana-klokker er ikke så vanlige lenger, og jeg vil ikke ha en ren digital klokke. Jeg vil heller ikke ha en ren analog klokke, for da mister jeg alarmene og datoen. Dermed vender jeg alltid tilbake til denne klokken, gang på gang.

I løpet av de 25 årene har jeg måttet bytte ut lenken en gang, og glasset to ganger. At glasset har sprukket to ganger er min egen skyld, da jeg tidligere pleide å snurre klokken fort rundt en finger når jeg kjedet meg, og av og til gikk den veggimellom når den glapp av fingeren. I tillegg har jeg byttet batteriet flere ganger enn jeg husker nå.

jeg vil anslå at ny lenke, to nye glass og ~8 (overslag) batteriskift kan ha kostet meg kanskje 1250,-, og klokken kostet 750,- ny (kjøpt i Singapore – norsk pris var omtrent det dobbelte). Tilsammen har da anskaffelse og drift kostet meg ~2000,-, som ikke kan sies å være mye fordelt på 25 år. Jeg vet om andre som bruker tusenvis på klokke nesten hvert år.

Det var historien om armbåndsuret mitt. Så langt, får jeg nesten si. Jeg håper vi får enda flere lykkelige år sammen før en av oss må kaste inn håndkleet. Gratulerer med jubileet, og lykke til med fremtiden!

Min kaffekopp

No, I will not fix your computer

Ettersom Lasse skrøt så villt og uhemmet av sin nye kaffekopp med Ubuntu-logo og samtidig nevnte geek-faktor, så tenkte jeg det var på tide å grave fram et bilde av min gode, gamle kaffekopp.

Bakgrunnen for at jeg gikk til innkjøp av koppen var et problem som jeg vet flere i IT-bransjen har: Venner, slektninger, kolleger og forsåvidt også fremmede betrakter deg som en gratis support-person fordi man jobber nettopp i IT-bransjen. Akkurat som med leger på fest – man bare spørre om den føflekken på ryggen…

Med denne høstet jeg i sin tid mye honnør fra andre IT-personer, og den var fast deltager på mange møter og også presentasjoner jeg holdt. Endel tok ikke poenget (det er disse som fortsetter å be om hjelp selv om du har sagt ifra at det ikke er aktuelt), men det var også flere (med dårlig samvittighet?) som skjønte budskapet.

Jeg sluttet dog å bruke koppen for noen år siden. Årsakene til at jeg sluttet var flere:  For det første så liker jeg egentlig ikke kopper med lokk, fordi jeg ikke ser når kaffen plutselig kommer. I tillegg så er koppen ganske høy (ca. 20 cm), så hvis jeg fylte den opp med kaffe ble kaffen kald før jeg var halvveis. For det tredje så flyttet arbeidsplassen min sommeren 2005, og da pakket jeg ned koppen i en av flytteeskene. Denne flytteesken står her fremdeles, uoppakket… 

Det var min kaffekopp. Hvordan ser din kaffekopp ut?

NASse Tøff!

I dag var endelig dagen kommet! Ved posthylla på jobben sto det en eske med mitt navn på, og med teksten «ReadyNAS NV+» godt synlig på siden. Med et smil om munnen bar jeg den inn (vel, jeg sparket esken forsiktig langs gulvet) til kontoret for nærmere inspeksjon. Diskene (2 x 750GB) hadde allerede modnet på hylla i et par uker, så jeg var ganske utålmodig.

Etter å ha åpnet esken og kikket nedi ble jeg overrasket over hvor liten enheten er. En ting er å se spesifikasjonene på papir, noe helt annet er å se og ta på boksen. Den måler bare 13/22/20 cm (b/d/h) pluss bøyla i bakkant, og når jeg løftet den ut av boksen virket den knøttliten.

Mot normalt så tok jeg ut alle delene og fotograferte litt før jeg satt meg ned med den medfølgende «Getting Started Guide». Ellers ville jeg bare tatt ut alt og begynt å fikle, men for en gangs skyld ville jeg gjøre dette etter boka. Det som fulgte med var dette:

  1. ReadyNAS NV+
  2. Getting Started Guide
  3. ReadyNAS Installation CD
  4. Skruer for å feste diskene til hotswap-skuffene (4 ekstra skruer!)
  5. Strøm- og nettverkskabel
  6. Garantiinfo og info om deres Device Compatibility List

Boksen har noen få porter/utganger/åpninger/knapper:

  1. 3 USB-porter (to bak og en foran) som støtter både USB-disker og USB-printere
  2. Nettverksinterfacet er et standard gigabit ethernet-interface, med automatisk detektering av MDI/MDIX
  3. Det er også en bitteliten knapp som foretar en full «system reset»
  4. Power-knapp
  5. En backup-knapp (har ikke sjekket hva denne gjør)
  6. Åpning for standard «Kensingtonlås»
  7. Inngang for den obligatoriske strømkabelen

Her kommer noen bilder av utstyret. Beklager dårlig kvalitet – bildene er tatt med sliten mobil…

ReadyNAS NV+ Eske ReadyNAS NV+ - Innhold i esken ReadyNAS NV+ - Øvre del av fronten

ReadyNAS NV+ - Fronten ReadyNAS NV+ - Fronten med åpen dør ReadyNAS NV+ - Baksiden

Etter å ha kikket i guiden, satt inn de to diskene på plass 1 og 2, og deretter installert den medfølgende RAIDar-programvaren på en PC koblet jeg boksen til nett og strøm, og trykket forsiktig på power-knappen. Ville boksen starte som forventet?

Jada! Lampene lyste og vifta surret som tegn på at den gikk, og displayet viste at den bootet opp. Deretter fikk jeg beskjed om at brannmuren ble aktivert før den informerte om hvilken IP-adresse den hadde fått. I følge manualen skulle man så kunne koble seg til boksen med RAIDar-programmet for å konfigurere RAID-oppsettet, men RAIDet konfigurerte seg selv uten at jeg trengte å gjøre noe. Som standard settes diskene opp med X-RAID, som i praksis er dynamisk utvidbart RAID 5. Fordelen med X-RAID er at man kan sette inn flere disker, og så utvides volumet automatisk. Man slipper dermed å ordne dette manuelt (som gjerne hadde betydd full backup, fjerning av RAID-volum, inn med disker og opprettelse av nytt volum og til slutt legge tilbake backupen). Jada, moderne operativsystemer har LVM osv som ordner dette, men det er ikke så mange økonomiklasse-NAS som ordner dette for deg.

Mens diskvolumet initialiserte seg selv brukte jeg RAIDar-programmet til å koble meg til boksen for å administrere den. I praksis betød det rett og slett at nettleseren min åpnet seg og ga meg admin-grensesnittet på boksen via https. Jeg la inn diverse info, endret noen parametre og la inn email-varsling hvis noe skulle skje med boksen. Og sannelig fikk jeg ikke en mail fra boksen nå i kveld:

RAID sync finished on volume C. The volume is now fully redundant.
[Tue Jan 15 13:40:26 PST 2008]

Kjekt å vite at dette gikk greit.

Jeg får se om jeg kommer meg på jobb i morgen (sykt barn…) så jeg får testet litt mer. Kjøre litt SNMP mot boksen, teste overføringshastigheten osv. Når «lekingen» er ferdig kan jeg ta boksen med hjem og sette den i drift. Den endelige planen er å ha den stående i skapet i stua, med printeren direkte tilkoblet. På den måten slipper jeg å skru på den stasjonære PCen hver gang det skal skrives ut fra en av husholdningens bærbare. Får jeg realisert HTPC-ideen så får jeg testet ut streaming osv.

[Puh! Jeg ble ferdig med blogposten før midnatt!]