På vei tilbake til bilen etter en tur på kino og café gikk kjernefamilien vår bortover Storgata og passerte butikken Adrienne, vegg i vegg med A/S Karl A. Haraldsen. Adrienne var stengt, men for en person med lett rettskrivningsfetisj fant jeg et foreløpig høydepunkt innen elendig plakatspråk tapet fast på innsiden av døra. Det i utgangspunktet enkle ordet «opphørssalg» har hos Adrienne blitt maltraktert så det blir seende ut som dette:
Ikke bare deler de ordet i tre, men de presterer samtidig å blande inn en apostrof for å toppe det hele. Her tror jeg vi har en veldig sterk kandidat til kåringen av årets verste butikkplakater!
[Og til alle jeg kjenner som sliter med rettskrivning – ikke bekymre dere. Jeg har ingen problemer med deres språk, men jeg forventer at butikkplakater er rimelig korrekte…]
Til deg som endte opp på bloggen min i dag etter å ha søkt på
forum stjele på ikea
hva tenkte du egentlig på? Var du ute etter tips for å stjele selv, eller ville du på generell basis diskutere temaet «stjele på IKEA«?
Undring 1: Finnes det egne forum hvor tyverier fra IKEA er et tema?
Undring 2: Bør jeg være engstelig fordi min blogg dukker opp blant de første 10 treffene på nevte søkeord hos Google? jeg vil jo ikke fremstå som et fristed for «IKEA-kriminelle»… 😉
Denne vinteren har Alma deltatt på GØY på ski, Skiforeningens skilek-tilbud for barn. I dag var det siste kursdag, og alle barn var oppfordret til å kle seg ut som dyr. I vår husholdning tok vi den helt ut, og kledde opp Alma som tiger, med full ansiktsmaling og det som hører til. At ikke tigre går på ski var totalt irrelevant.
Etter frokost var det en sitrende tre-og-en-halvt-åring som ventet på at pappa skulle finne fram og pakke ut ansiktsmalingen, og det var ikke lett å sitte stille mens pappa prøvde seg som ansiktsmaler for aller første gang. Selv om det var klart forbedringspotensiale på resultatet så var Alma fornøyd. Pappas spenning var rettet mot om vi skulle klare å ta på tigerdrakta utenpå parkdressen, men også det ble løst til ståkarakter.
Med strålende sol fra skyfri himmel ankom vi skiskolen, og noterte oss at vårt ambisjonsnivå når det gjalt utkledning nok var et hakk over de fleste andre. Men skitt au – Alma likte oppmerksomheten og syntes bare det var morsomt.
I løpet av dagen var vi gjennom både «natursti» og «skiskyting med erteposer» i tillegg til de vanlige aktivitetene (opp bakke, ned bakke, skigåing på flatmark), og Alma klarte seg fint.
Kort oppsummert, så ble dagen slik (en takk til min kjære Mari som tok alle bildene):
Det var vanskelige lysforhold for fotografen, så derfor ble noen bilder litt mørke.
PS: I butikken på vei hjem kom en fremmed mann bort og spurte om han kunne få ta et bilde av tigeren. Tigeren stilte opp!
I dag snublet jeg over logoen til arrangementet «Næringslivsdagen 2010» som arrangeres av studentforeningen ved BI Drammen, og temaet for dagen er «Endringens drivkrefter». Ved første øyekast virket logoen veldig fin, og førsteinntrykket mitt var «maskineri, drivkraft, få hjulene til å snurre» – en positiv assosiasjon.
Men så… Det er da vitterlig noe galt her:
Med mindre meningen med logoen er å vise at alt er fastlåst og at endring er umulig så er da dette riv ruskende galt?
Da er det på høy tid med en ny fiskeoppskrift. Det er alt for lenge siden sist, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves 🙂
Dagens rett tar ca 50 minutter, inkludert alle forberedelser og steketiden. Den oppskriften vi bruker som utgangspunkt sier 40 minutter, men vi har alltid endt opp med 10 minutter ekstra steketid for å være sikker på at alt er ferdig. Jeg har regnet om de mengdene vi bruker til 4 personer, men prøv deg fram – det er ikke så greit når utgangspunktet er 2,5 personer. Anyway, here we go:
Ingredienser (4 personer)
800 gram laksefilet (deles i 4 like store biter)
Poteter til 4 personer + 50% (man spiser alltid mer potetbåter!)
800 gram amerikansk grønnsaksblanding (1 pose – tas rett fra fryseren!)
Litt timian
Salt og pepper
Olivenolje
Balsamicoeddik (sitron kan brukes som erstatning)
Du trenger bare litt av hver av de fire siste punktene, så ikke gå amok og kjøp inn store mengder.
Oppskrift
Begynn med å sette ovnen på 200 grader og finn fram en dyp langpanne.
Vask og del potetene i passe store båter (maks 2 cm tykke). Ikke for store, da bruker de lengre tid på å steke.
Smør langpannen og legg potetbåtene jevnt utover. Hell over olivenolje, og bland potetbåtene godt så oljen fordeler seg jevnt over alle båtene. Ha på salt og pepper.
Sett potetbåtene inn i ovnen, og still klokka på 50 minutter.
Når klokka viser 22 minutter tar du ut formen (jeg regner med at du bruker ca. 2 minutter på de neste tre punktene).
Bland potetene en gang til, og flytt de så de kun dekker halve langpannen.
Hell grønnsakene utover den andre halvdelen, og legger laksebitene over.
Drypp balsamico over fisken og strø over litt finhakket fersk timian.
Når klokka viser 20 minutter setter du formen inn i ovnen igjen.
Det er i grunnen alt, nå er det bare å vente til klokken plinger.
Forhåpentligvis vil lakseformen din ligne på denne når alt er ferdig (vi bruker en litt mindre form, fordi mengden mat ikke er så stor):
Det dere ser her er 7 mellomstore poteter, 400 gram grønnsaker og 500 gram laks – akkurat nok for 2,5 personer. Også i dag var kvalitetskontrolløren streng, men fornøyd:
Alma er vanligvis litt skeptisk til grønnsaker og poteter (hun spiser det, om enn tregt), men her går alt ned på høykant.
Etter et par uker hvor flere i familien har ønsket seg hvit jul har optimismen blitt større og større for hver dag som går. Snøen som falt ble liggende, og sannelig kom det ikke noen nye snøfnugg nesten hver dag. Det var derfor klart at juleaften ville bli ganske hvit, selv om den neppe blir helt Blenda-hvit.
Da jeg våknet i dag og kikket ut ventet det en aldri så liten overraskelse – det hadde snødd 10-15 cm i løpet av natta, så nå er det skikkelig hvit jul ute. Her er utsikten fra soverommet i andre etasje tidligere i dag:
Det spørs om det ikke blir snømann-produksjon i løpet av jula, gitt!
Så nå er klokka rett over 1200 på juleaften, og julestemningen er endelig i ferd med å senke seg hos oss. Juletreet (det som ble kjøpt inn alt for sent, og som viste seg å ha to parallelle stammer) ble pyntet i går:
Mari og Alma ser på Tre nøtter til Askepott, jeg blogger om den hvite snøen, pakkene er klare, og sannelig løp det ikke to rådyr over hageflekken nå mens jeg skrev dette.
Det eneste som ikke ble gjennomført var utsendelse av julekort. Vi gjennomførte en liten fotosesjon med Alma for et par uker siden, men det ble heller mislykket. Alma hadde ikke lyst til å posere, og ville heller vise fram den nye lommeboka og tulle og tøyse før hun gikk lei og nissedrakta ble revet av:
Til de som sendte oss julekort i år, så beklager vi at dere ikke fikk noe kort tilbake, men vi lover å prøve igjen neste år! 🙂
Jeg tenkte jeg skulle skrive et par ord om et trådløst nettverkskort som jeg snublet over hos Clas Ohlson og har installert i et par maskiner – Gigabyte Technology sitt AirCruiser G PCI Adapter (GN-WP01GS). For en tid tilbake var jeg på jakt etter et billig PCI-basert WLAN-kort til en slektning, og fordi Elkjøp var utsolgt for det jeg skulle ha ruslet jeg inn på Clas’ern med et ørlite håp om at de kanskje hadde noe som kunne brukes. Og det hadde de.
Kortet er ute av produksjon nå i følge Gygabyte sine nettsider (det er listet som «legacy»), men det er mulig å få tak i det på Clas Ohlson fremdeles – jeg kjøpte et nå på lørdag (03.10.2009).
Årsaken til at det har imponert meg er at det har gitt veldig god ytelse i begge maskinene hvor det er testet. Begge står inne i eller under en pult, klemt inn mot side- og bakvegg og med masse ledninger og annet kaos rundt. Ikke akkurat ideelle forhold for en bitteliten antennestump. I tillegg har begge maskiner stått et stykke unna aksesspunktene de har vært assosiert mot. Den ene maskinen står bak 3 vegger og et flislagt bad, mens den andre PCen står på kontoret hos oss, to etasjer opp og diagonalt gjennom boligen sett fra aksesspunktet.
I begge tilfeller har jeg fått over 90% signalkvalitet og -styrke, og problemfri forbindelse, og med helt smertefri installasjon. På kontoret brukte jeg tidligere en Linksys WRT54GL med OpenWRT satt opp som bridge. Denne hadde aldri mer enn 50% signalkvalitet eller -styrke, selv om den hadde mer optimal plassering og to antenner.
Lav formfaktor – både høy og lav bakplate følger med
Standard PCI-buss
Avtagbar antenne med SMA-kontakt, så man kan bytte til en annen antenne enn den medfølgende bittelille 2dBi-antennen.
Driver til Windows 98SE/ME/2000/XP32 følger med på CD, og via Gigabyte sine nettsider kan man også laste ned driver til Windows XP64/Vista32/Vista64. Chipsettet (Ralink RT2561) har også støtte i Linux, så det burde ikke være noen problemer å bruke det med Linux også.
Det er veldig like hokus-pokus med dette kortet, men det er også poenget mitt. Det bare virker. Og det virker bra.
Jeg har tidligere skrevet om fordummende bilnavigasjon (her og her), og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive noen ord om hva jeg ser blant mine medtrafikanter når jeg står i kø til/fra jobb…
For å presisere – jeg står ikke mye i kø hver dag (10 minutter hver vei), men man får med seg litt selv på den korte tiden. Her er en liste over noe jeg har observert (i ikke-prioritert rekkefølge):
Neseplukking. OK, når man sitter i bilen er man litt bedre skjermet enn om man sto utenfor, men neseplukking er godt synlig for alle rundt deg. Og det er ikke veldig delikat å se på folk som «graver etter gull» for deretter å finstudere funnene på pekefingeren.
«Hvis jeg later som jeg ikke ser han som vil inn i mitt felt, så trenger jeg ikke slippe han inn». Senest i går ble jeg blokkert av to biler da jeg prøvde å komme meg inn på Ring 3 i Nydalen. Køen sto stille, jeg brukte blinklys og plukket meg en liten åpning, men neida – den ble kjapt tettet av bilen som var skrått bak meg i filen jeg ville inn i. Vedkommende ville ikke møte blikket mitt i ett eneste sekund etter å ha blokkert meg – det var visst noe veldig spennende ute på venstre side som måtte studeres nøye… Dette gjentok seg to ganger med forskjellige biler. Hvis du skal være så tøff at du blokkerer biler fra å komme seg inn i ditt felt burde du også tørre å se på vedkommende.
Bruk av krølltang! Denne overrasket meg ganske kraftig. Jeg sto i ganske stillestående kø som krøp sakte mot Sinsenkrysset, og bak meg satt en dame og gjorde «noe» med en hånd opp mot hodet. I et stillestående øyeblikk kikket jeg nøyere etter og sannelig satt hun ikke og krøllet håret med (jeg antar) en gassdrevet krølltang.
Mobiltelefonbruk. Det er visst ikke mange som har fått med seg at det er ulovlig å bruke mobiltelefon med mindre man har handsfree og fastmontert telefon.
Sminking. Dette ser jeg innimellom. Senest i dag satt jenta/dama foran meg og la på mascara. Den lille børsten gikk hurtig mellom vipper og beholder med stødig hånd mens bilen krøp nedover veien – dette hadde hun gjort før!
Lista er lenger – dette var de punktene jeg kom på mens jeg skrev.
Jeg kan til nød forstå neseplukking (klør det så klør det) og mobilbruk (det ringer, det er sikkert viktig), men hårkrølling og sminking har jeg null forståelse for. Det er da vanlig å gjøre ferdig dette FØR man setter seg i bilen og kjører til jobb? Tilsvarende er forståelsen for de som blokkerer andre trafikanter ganske lav.
Bare for å bekrefte det – selv om det ikke har skjedd mye her inne på en (lang) stund, så lever jeg fremdeles. Ryktene om min død er sterkt overdrevne.
Sommeren og høsten har gått med til flytting ut, flytting inn, Norgesferie, MC-lappen, bleieavvenning, en bitteliten båttur og diverse annet, så det har rett og slett ikke blitt så mye tid til å oppdatere bloggen. Forhåpentligvis kommer postefrekvensen til å gå opp nå som ihvertfall flytting og MC-lappen er tilbakelagte stadier. Hvis bare de resterende flyttekassene hadde pakket opp seg selv, så …
I går fylte Alma tre år, og hele familien var invitert. Hovedpersonen var på tuppene helt fra morgenen, og vi startet dagen med en sen vaffelfrokost og tok livet helt med ro.
Etter frokost var det på tide å overrekke gave fra mamma og pappa, og rosa tohjulssykkel med støttehjul falt definitivt i smak. Den måtte prøves frem og tilbake i gata, med stor suksess. Her er et par bilder med det elendige kameraet på Xperia X1:
Deretter bar det inn for å pynte seg og forberede familieselskap. Bløtkake og sjokoladekake ble bakt kvelden i forveien og måtte pyntes før selskapet. Muffins bakte vi rett før selskapet, men var sent ute så de ble dessverre servert au naturel. Det ble ikke tid til å mikse melis og strø på nonstop. Deretter skulle pølser trekkes og lomper, pølsebrød, løk og annet tilbehør måtte finnes fram.
Tilsammen ble vi 14 stykker med mann og mus, og takket være nytt hus kunne vi plassere alle sammen langs et langbord i stua. Det hadde definitivt ikke gått i den gamle leiligheten, men nå var det god plass.
Alma ville ha pølsefest, så dermed ble det kun servert pølser og lompe/brød. Ikke noe annen mat. Etter maten var det en liten kunstpause, og så var det fram med kaffe og kaker. Bursdagsbarnet ble sunget for, og så var det blåsing av lys:
Etter kaker og kaffe var det på nytt og for å sykle, og formen var på topp:
Etter å ha syklet og løpt fram og tilbake gjennom en stor vanndam flere ganger måtte vi inn for å skifte, men Alma holdt koken og vinket farvel til de siste gjestene etter fire timers familiefest. Da var hun sliten og trøtt, men fremdeles veldig oppstemt. Det var ikke mulig å sovne i egen seng, så Alma og mamma måtte legge seg i mamma og pappas seng for å kose og slappe av og snakke litt om dagen før Ole Lukkøye endelig kom på besøk.
Nå er Alma og mamma igjen ute og sykler, mens pappa oppdaterer blogg og kikker litt på problemer på jobb…
