Dette skulle egentlig være et svar under det første innlegget i denne serien, «Bilnavigasjon, et fordummende hjelpemiddel?«, men så ble det såpass mye tekst at det ble en helt ny bloggmelding i stedet. Go figure.

Hvorfor velger egentlig så mange å stole mer på en liten teknisk dings som koster fra 500,- og opp fremfor det man ser med egne øyne?

Her er et eksempel: Ledet i elven av GPS. “…hun valgte å overse veiskiltene og heller følge veiforklaringen hun fikk fra GPSen…” og “På veiskiltet sto det at veien ikke var egnet for motorkjøretøy, men kvinnen fortsatte.”

Og et annet: Ikke stol på GPSen din. «Det store skiltet over åpningen forteller tydelig at takhøyden i undergangen gir en klaring på 9 fot. Men sjåføren på den 11 fot og 8 tommer høye bussen valgte å stole mer på GPS-en, som fortalte at det var denne veien han skulle.»

Og enda et: Tror ikke egne øyne. «I byen Luckington har flere personer kjørt rett i elven som følge av at broen over elven Avon er blitt stengt for vedlikehold. Til tross for en rekke advarsler, sperringer, stoppskilt og informasjon fra myndighetene, har det den siste uken kjørt i gjennomsnitt to biler utfor broen hver dag.»

Det er nok de samme som går på grunn med båten sin om sommeren med forklaringer ala “GPSen sa at det var åpent farvann, og så kjørte båten rett på denne øya. Jeg tror jeg må oppdatere kartene”.

Gjør GPS oss mindre aktpågivende? Blir vi «GPS-blinde»? Hva med å bruke øynene og hodet litt, og ikke koble ut disse når GPSen kobles inn? En GPS kan være et nyttig hjelpemiddel, men den må kun brukes som et tillegg til øyne, hode og papirkart (hvor papirkart er påkrevet), ikke en erstatning.

Man kan bli matt av mindre…