Daglige arkiver: 25. juli, 2008

Armbåndsuret mitt har 25-årsjubileum!

Dingser, Diverse

I løpet av kvelden i går slo det meg at jeg har hatt armbåndsuret mitt ganske lenge. Nærmere fintelling avslørte at klokka runder 25 år i år. Jeg kan huske at jeg hadde klokka på høsten i 7. klasse, dvs i 1983.

Armbåndsuret er et Citizen Digi/Ana, modell 8950:

Som dere kan se har uret både visere og digitalt display. Displayet kan veksle mellom klokke, dato, to alarmer, stoppeklokke og nedtelling. Klokken på det digitale displayet trenger ikke gå likt med den analoge klokken, men det er en innebygget funksjon som sørger for at hvis man nullstiller sekundene på den digitale klokken så nullstilles også sekundene på den analoge klokken. Det er kun på sekundene dette fungerer.

Så hvorfor er jeg så glad i denne klokken at jeg har beholdt den i 25 år?

  • Jo, jeg liker analog klokke – hjernen oppfatter raskere hvor mye klokken er med analogt display enn digitalt display.
  • I tillegg liker jeg å ha datoen synlig på det digitale displayet. Kombinasjonen av analog klokke og digital dato er akkurat det jeg vil ha.
  • Jeg er også glad i to alarmer, fordi jeg har vanskeligheter med å våkne. To alarmer er dobbelt så bra som en alarm, ikke sant?
  • Klokka overlevde år 2000. Som IT-mann vet jeg at det kan være en bragd i seg selv.

Jeg har vurdert utroskap, og har kikket etter alternativer til denne klokken, men Digi/Ana-klokker er ikke så vanlige lenger, og jeg vil ikke ha en ren digital klokke. Jeg vil heller ikke ha en ren analog klokke, for da mister jeg alarmene og datoen. Dermed vender jeg alltid tilbake til denne klokken, gang på gang.

I løpet av de 25 årene har jeg måttet bytte ut lenken en gang, og glasset to ganger. At glasset har sprukket to ganger er min egen skyld, da jeg tidligere pleide å snurre klokken fort rundt en finger når jeg kjedet meg, og av og til gikk den veggimellom når den glapp av fingeren. I tillegg har jeg byttet batteriet flere ganger enn jeg husker nå.

jeg vil anslå at ny lenke, to nye glass og ~8 (overslag) batteriskift kan ha kostet meg kanskje 1250,-, og klokken kostet 750,- ny (kjøpt i Singapore – norsk pris var omtrent det dobbelte). Tilsammen har da anskaffelse og drift kostet meg ~2000,-, som ikke kan sies å være mye fordelt på 25 år. Jeg vet om andre som bruker tusenvis på klokke nesten hvert år.

Det var historien om armbåndsuret mitt. Så langt, får jeg nesten si. Jeg håper vi får enda flere lykkelige år sammen før en av oss må kaste inn håndkleet. Gratulerer med jubileet, og lykke til med fremtiden!

Suverene jomfruer!

Musikk, Opplevelser

I kveld (dvs i går, for klokken har passert midnatt når dette skrives) spilte Iron Maiden på Valle Hovin i Oslo, og for en kveld det ble. På forhånd var appetitten vekket etter å ha lest omtalen i Dagbladet fra konserten i Trondheim og Iron Maiden skuffet ikke.

Det begynte godt med Lauren Harris og hennes band, selv om hun nok ikke er helt klar for stadionformatet enda. Musikken var fengende, men det ble litt for spinkelt for Valle Hovin. Det er ikke lett å spille som første band, mens sola fremdeles står høyt og folk er på vei inn, men Lauren klarte jobben bra. Hun har nok fått noen gode råd fra pappa opp gjennom oppveksten.

Band nummer to (Avenged Sevenfold) spilte ganske tett og bra, og gikk på scenen med attitude, bred benføring og pekefinger og lillefinger opp mot himmelen. Reportoaret var litt for sprikende, men flere av låtene svingte godt.

Mens oppvarmingsbandene spilte strømmet publikum inn på Valle Hovin, og sjelden har jeg sett et så variert publikum på en konsert. Det var hele familier på fire eller fler, med barn under 10 år og godt voksne foreldre. Det var emoer, rockere, punkere, mannen i gata, nabojenta og representanter fra stort sett alle de grupperinger man måtte finne på å dele befolkningen inn i. Som Bruce Dickinson også kommenterte et stykke ut i konserten så var det en god del som ikke var født da musikken Iron Maiden spilte på konserten ble spilt inn.

Og så var det klart for kveldens hovedattraksjon, Iron Maiden. Og for en start. De begynte, som de har gjort så mange ganger før, med Churchills berømte tale:

We shall go on to the end, we shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our Island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender!

og så braket det løs med Aces High som forventet. Publikum tok av som på kommando, og allsangen kom med en gang.

Deretter kom gamle schlägere som perler på en snor. Blant annet fikk vi høre «2 Minutes to Midnight», «The Trooper», «The Number of the Beast», «Rhyme of the Ancient Mariner»,  «Run to the Hills» og «Run to the Hills».

Gjennom hele konserten beviste gutta at de ikke har tapt seg med årene, heller tvert imot. De spilte tight og godt, og vokalen til Bruce Dickinson var utrolig bra. På forhånd hadde jeg vært litt skeptisk til hvor bra dette kunne bli. Aller mest fryktet jeg nettopp stemmen til Bruce Dickinson, men han gjorde min frykt til skamme. Han traff alle høye toner og holdt tonene minst like lenge som for 20 år siden. Hadde man kunnet tappe lyden rett fra miksebordet ville konserten neppe stå mye tilbake for konsertplata «Live After Death».

Alle medlemmene i Iron Maiden er eksepsjonelt gode musikere, og i kveld var det helt klart at de hadde det morsomt. Konserten var ikke et pliktløp, men noe de hadde lyst til å gjøre. De spilte, smilte, sang, og Bruce løp og hoppet (han hopper utrolig mye!) rundt på scenen hele tiden. Hadde jeg ikke visst at han fyller 50 år om noen få uker så hadde jeg ikke trodd at han var en dag over 35.

Ettersom reportoaret besto av sanger utgitt mellom 1980 og 1989 var det tilløp til allsang blant publikum i alle aldre, da det var mange som kunne tekstene etter 20 års lytting på gamle skiver. Det er ikke ofte jeg har sett mødre og barn sammen gaule «Run to the Hills» i munter familieallsang, men det så jeg i dag. Det er nok endel fra den yngre garde som har fått Iron Maiden inn med morsmelken…

Mot slutten av hovedsettet kom også Eddie på besøk, en gammel venn som også tidligere har dukket opp på konserter. I dag kom han ut over scenen over og bak trommisen, og kikket seg litt rundt før han trakk seg tilbake igjen. Under ekstranummerne kom en mindre utgave gående ut på scenen.

Så hva blir min konklusjon etter denne konserten? Skulle jeg kastet en «VG-terning» ville det blitt terningkast 6. Skulle jeg brukt Martins system ville det blitt en tommel opp og «Anbefales».

Forhåpentligvis er det lenge til Iron Maiden overgir seg hvis de fortsetter som i kveld.

– – – – –

Edit: Jeg ser at Aftenpostens anmelder er enig med meg og kommer med knallkritikk av konserten. VG med flere er mer opptatt av å rapportere fra fotballkampen mellom Iron Maiden og «Norge», og har ikke noe anmeldelse fra Oslo-konserten.