Da er det på tide med en oppfølging av denne saken. Forhåpentligvis blir det siste post i føljetongen, for nå går ting mot en løsning.
For å ta ting kjapt: NAF er på banen og tilbyr leiebil i en periode som kompensasjon for sendrektighet. De har bekreftet ovenfor meg i brevs form at de er å regne som underleverandør til Gjensidige når det gjelder forsikringsoppgjøret, så dermed fikk jeg et kort å spille ut mot Gjensidige som sitter over NAF i ansvarskjeden. Gjensidige har hatt ansvar for saken og burde fulgt opp NAF bedre. Dermed sendte jeg et brev i PDF-format til Gjensidige i går med svar på deres tilbud.
Takstmannen har forøvrig blitt min nye telefonbuddy. Etter innledende samtale i går/forigårs (my memory escapes me) så er nå situasjonen blitt betraktelig bedre for min del. Fra reparasjon av skade på 182.000,- har vi i dag blitt enige om at bilen kondemneres og jeg får utbeltat 285.000,- (opp fra ca. 250.000,- og via 280.000,- i går). Vi endte samtalen som gode venner, og jeg vil få presisere at selv om det tok seks dager fra takst ble utført til den ble overbragt meg så har takstmannen opptrådd veldig høflig og korrekt hele veien. Jeg har ikke noe inntrykk av at han har vært vrien og vanskelig, og jeg forstår jobben hans: Å få meg til å akseptere så lite som mulig uten å bli så misfornøyd at jeg rømmer Gjensidige og tar med alle mine forsikringer.
Takstmannen har garantert fått det (PDF-)brevet jeg sendte til Gjensidige i går hvor jeg presenterte mitt mottilbud til de to opprinnelige alternativene jeg fikk (nevnt her). Mitt forslag var at Gjensidige tar inn over seg at saksgangen har vært elendig, kondemnerer bilen og gir meg et fornuftig oppgjør som plaster på såret for alle ubeleiligheter så langt. Jeg antydet at det ville koste meg mellom 280.000,- og 290.000,- å kjøpe meg en tilsvarende bil som den som er skadet, og som nevnt så foreslo takstmannen 285.000,- nå for 1 time siden. For å få en rask avklaring (orker ikke dra ut dette for å spikke fliser i det totale oppgjøret) så har jeg akseptert det tilbudet, sog saken er sendt til saksbehandler hos Gjensidige for utbetaling.
Når det gjelder NAF og deres kompensasjon har jeg blitt oppringt igjen derfra for å avtale nærmere om leiebil og overlevering av denne, men jeg har vært litt avventende til jeg fikk se hva takstmann og Gjensidige kom opp med. Nå som jeg vet mer om hva ståa er og blir skal jeg ta kontakt med NAF i morgen og bli enige også der. Ut fra hva jeg har fått beskrevet i brevs form så kan jeg se fram til leiebil en periode på 24 dager (den perioden NAF har håndtert bilen her i Norge). Ettersom det ikke blir noen reparasjon så kan jeg ihvertall kjøre relativt standsmessig mens jeg leter etter ny bil.
Konklusjon: Det hjelper å klage, og det hjelper å klage til personer oppover i systemet. Etter at klagen min fant sine rette(?) mottakere har hjulene virkelig begynt å spinne. Nå blir det endelig en relativt rask løsning på saken, og det kommer alle tilgode.
Jeg oppdaget nettopp at det i det elektroniske brevet fra NAF (nevnt i forrige innlegg) står følgende:
Din bil ble taksert ved NAF-senteret i Oslo, den 25.08.2010 og den er nå levert til Oppegård Bil for videre saksgang.
Takstmann kontaktet meg først i dag, den 31.08.2010, og da begynner jeg å undre: Hvorfor har de taksten liggende i seks dager før jeg blir kontaktet av en takstmann. En takstmann som sier at han har fått beskjed om at saken haster? Når taksten er klar bør det ikke ta seks dager (og purringer fra både Gjensidige og meg) før de kontakter meg med resultatet av takseringen.
Nei, jeg fremdeles ikke imponert over NAF selv om de nå har kommet meg i møte og har innrømmet feilen. De har tydeligvis problemer i flere ledd i organisasjonen. Ting går tregt i Drammen (transport), og ting går tregt på Haslevangen (teststasjon). Det er mulig jeg har på meg sinna-brillene når jeg leser det NAF skriver, men jeg har fremdeles ikke slått meg til ro med tilbakemeldingen deres.
Det er i grunn trist at man må kontakte størsteparten av ledelsen i en bedrift for å få respons, men i dag har det begynt å skje litt i denne saken…
Jeg har blitt oppringt av en kar fra NAF. En kar et stykke opp i NAF, får jeg presisere. Jeg kunne ikke ta telefonen da han ringte, men han sendte en mail og beklaget oppfølgingen jeg har fått og la ved en PDF av et beklagelsesbrev hvor de sier de skal yte kompensasjon i form av betalt leiebil for all den ingenting de har bedrevet i så lang tid. Han ber meg ringe så han kan overbringe beklagelsen personlig. Jeg skal også bli oppringt av en annen person fra NAF for å avtale detaljer rundt kompensasjonen (dvs. leiebil).
En takstmann har også ringt meg for å følge opp bilen. Skaden er plutselig taksert, og reparasjonskostnaden er satt til 182.000,-, så det er en relativt omfattende skade for å si det mildt. Han har fått beskjed om at saken haster, så en eller annen hos NAF eller Gjensidige har trykket på noen knapper. Det ser ikke ut til at bilen blir kondemnert ettersom skaden ikke er en stor nok del av bilens verdi. Det overrasker meg forøvrig at en takstmann bruker Finn for å sjekke priser på tilsvarende biler som grunnlag for regnestykket om kondemnering/reparasjon, men det var vel bare et utgangspunkt før finregning.
Men hva skjer nå videre? I praksis har jeg to alternativer når det gjelder oppgjøret:
Reparere bilen og akseptere at bilen har en skadehistorikk som trolig gjør videresalg vanskeligere.
Akseptere en lavere verdi på bilen så den blir kondemnert.
Alternativ 1 er billigst på kort sikt (koster meg ikke noe nå), men den dagen bilen skal selges videre så stiller jeg dårligere. «Jo, så har den hatt en bitteliten skade som kom på *host* hundreogåttitotusen *host* men det er ikke noe å snakke om«…
Alternativ 2 koster meg mer i dag fordi jeg da selv må legge imellom 30-40.000,- for å kunne kjøpe meg en tilsvarende utstyrt bil, men det kan lønne seg på lang sikt. Det er også betryggende å kjøre rundt med en familie på fire i en bil som jeg vet er OK og ikke reddet fra en nær-døden-opplevelse.
Jeg må altså tenke over om jeg vil ha en bil som har hatt en nær-døden-opplevelse, men såvidt overlevd. Og hva med videresalgsverdi? Blir en bil som er reparert for 182.000,- like god som en uskadet bil? Hva med senskader på teknisk/elektrisk utstyr? Det vil garantert bli plunder/krangling pga dårlig reparasjon, ting som ikke er fikset 100%, feil som oppstår i ettertid eller noe annet sånt.
Uansett om jeg velger alternativ 1 eller 2 ser det ut til at dette kommer til å koste meg endel penger, og avhengig om jeg velger alternativ 1 eller 2 kan jeg velge om det skal være på lang eller kort sikt.
Det tredje alternativet (som ikke er listet ovenfor) er å prøve å forhandle fram en kombinasjon av alternativ 2 og kompensasjonen fra NAF: Jeg aksepterer lavere verdi på bilen, får den kondemnert og forhandler med NAF/Gjensidige for å få de til å spytte de pengene de egentlig skulle brukt på et par måneder med leiebil inn i oppgjøret så det reduserer avstanden mellom lav verdi på min bil og prisen på en tilsvarende bil. I så fall avslutter vi saken med en gang,og så er det opp til meg å finne meg en ny bil når det passer for meg. Hvis noen i Gjensidige/NAF leser dette, så ta det skisserte alternativ 3 seriøst.
Jeg tar imot alle forslag til hvordan jeg skal gå frem med åpne armer! 🙂
Oppsummering så langt: Det hjelper å sende mail til halve direktørstaben i NAF og publisere saksgangen på internett, men det er synd at det er det som må til for at noe skal skje. Det er vel den berømte «TV2 Hjelper Deg-effekten» jeg ser. Nå er det vel bare å brette opp ermene og gjøre seg klar til tøffe forhandlinger…
Her kommer et åpent brev fra en kunde som i løpet av de to siste månedene har fått et nærmere inntrykk av NAF og deres servicegrad og kundebehandling.
Den 8. juli var jeg og min familie involvert i en kollisjon mens vi var på ferie i Danmark. Heldigvis gikk det bra med alle familiemedlemmer, men bilen fikk seg en kraftig smell. Hvor kraftig den er, er ennå uvisst snart 8 uker senere. Dere har jo ennå ikke klart å frakte bilen min til deres teststasjon på Haslevangen i Oslo for taksering av skadene.
Etter kollisjonen ringte jeg NAF Alarmsentral for å få assistanse. Der ble jeg raskt og lite elegant viderekoblet til mitt forsikringsselskap, Gjensidige. Hvorfor vet jeg ikke – jeg har NAF-medlemskap med veiassistanse og det skal gi meg gratis veihjelp i Europa. Gjensidige var derimot høflige og imøtekommende og tok imot alle detaljer før de sendte beskjed til sin danske samarbeidspartner som sendte en redningsbil for å hente bilen og meg.
Mens jeg ventet på bilen ringte jeg NAF en gang til med et spørsmål. Det er sjelden jeg kolliderer og trenger hjelp, og enda mer sjelden at det skjer i utlandet. Derfor var jeg litt rådvill og trengte svar på noen spørsmål. Kundebehandleren deres fant ikke noe info om saken (registrerer dere ikke alle henvendelser til Alarmsentralen deres?), og trodde det kanskje kunne skyldes at vedkommende jeg hadde snakket med tidligere hadde nærmet seg slutten på sin vakt. Rettferdiggjør vaktslutt at man kan være brysk og feie kunder videre uten å logge/registrere noe? Andre steder registreres alt så man har statistikk og bakgrunnsinfo for senere bruk. Men nok om hvordan dere organiserer Alarmsentralen. Jeg fikk forøvrig ikke noe svar på spørsmålet mitt hos dere, men ble satt videre til Gjensidige enda en gang. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg var til bry for NAF.
Som nevnt er jeg NAF-kunde med veiassistanse, men det var Gjensidige som endte med å håndtere redning og transport av bil til merkeverksted. Det skal jeg kanskje være glad for, for ellers hadde kanskje bilen min fremdeles stått henslengt i veikanten i utkanten av Thyborøn, DK? Hvorfor jeg skriver noe sånt? Forklaring lenger ned.
OK, bilen vår er skadet, men vi har fått leiebil ut ferien i DK så vi slipper å dra hjem før tiden. Saksbehandler hos Gjensidige opplyser på telefonen at NAF skal frakte bilen hjem første mandag etter kollisjonen. Jeg er overrasket – bilen kommer hjem før oss. Imponerende! Vel hjemme kommer skuffelsen. Bilen ble ikke transportert hjem. Når jeg sjekker med Gjensidige så viser det seg at bilen fremdeles står i DK, men den er estimert hjemme 4,5 uker etter kollisjonen. Lang ventetid for en familie på fire som er vant til å bruke bil for å få hverdagen til å gå opp.
Dagene går, og jeg sender dere en melding via kontaktskjemaet på websidene deres. Det finnes jo ingen mailadresser kundene deres kan bruke, så jeg måtte fylle ut kontaktskjemaet og sende inn min melding uten mulighet til å få en kopi av meldingen jeg skrev. Lite elegant i 2010!
Den 9. august (3-4 dager etter min melding via websidene deres) får jeg svar, men ikke før jeg selv har kontaktet verkstedet i DK for å sjekke om bilen min fremdeles står der. Heldigvis kunne de bekreftet at den var hentet. Tilbakemeldingen fra NAF sier følgende:
Hei. Har i dag forsøkt å ringe deg, men sender herved informasjon pr mail. Din bil, reg.nr: XXYYYYY, blir levert på NAF TS Haslevangen, tlf: 23 40 41 60, i morgen 10.08.10
Vi beklager at dette har tatt litt tid, men det er noen ukers ventetid på slike saker om sommeren.
Endelig skjer det noe, snart 5 uker etter at uhellet var ute! Lite aner jeg om hvor lang tid det tar å taksere en bil, og jeg har andre ting som tar min oppmerksomhet en periode. Først den 24. august kontakter jeg derfor min saksbehandler hos Gjensidige og lurer på om de har hørt noe angående takseringen. Vedkommende har ikke hørt noe som helst, men skal sjekke med NAF og ringe meg tilbake dagen etter (dette var rett før kl. 1600). På formiddagen dagen etter blir jeg ringt opp av en meget spak saksbehandler som sier at bilen fremdeles står urørt hos NAF i Drammen, og han beklager så meget og uttrykker sin misnøye med transportøren. Nå har vi altså kommet til den 25. august, og bilen har stått urørt i Drammen i 16. dager (fra den 9. august) på tross av deres melding til meg hvor dere sier at bilen dagen etter skulle blitt levert til testsenteret deres på Halsevangen i Oslo den 10. august.
Kjære NAF – Hva har dere egentlig gjort med bilen i disse 16 dagene? Sett på den, klødd dere litt i hodet og lurt på om dere snart skulle bestille transport, men utsatt det til dagen etter? Og så utsatt det enda en dag?
Strekningen fra Drammen til Oslo er vel den strekningen i Oslo hvor det går flest biltransporter, så hvis dere virkelig hadde villet så hadde dere sikkert klart å fått bilen opp på en bil for transport? Ved å aktivt trenere saken (jeg klarer ikke finne noe annen forklaring så lenge dere har bekreftet at bilen allerede skulle vært flyttet), så påfører dere meg kostnader og bryderier fordi jeg må låne/leie bil ved behov, jeg må bruke ekstra tid og penger ved å koordinere og bruke alternative transportmidler og familien får begrenset mobilitet og mulighet for aktiviteter hvor man trenger bil til transport. Kort og godt gir dere oss en vanskeligere familiehverdag uten bil, ved å la være å gjøre jobben deres.
Men historien fortsetter! Det er fremdeles den 25. august, og jeg sender dere en mail hvor jeg uttrykker min frustrasjon og misnøye med tidsbruken og kundebehandlingen NAF har tilgodesett meg med. Dere har fremdeles ikke noen mailadresser liggende på websidene deres, så jeg sender til den adressen dere brukte når dere sendte meldingen jeg siterte ovenfor. Hvis noen andre trenger en adresse for å få tak i NAF så kan de prøve «bo@naf.no» (bo = Back Office) – den brukes ihvertfall til utsendelse av mail. En kopi av meldingen ble visst også sendt til adm. dir i NAF, Jan Johansen. Når dere ikke kan oppgi noen mailadresse for kunder, så tar man de mailadressene man finner via Google…
Fem dager går (nå har vi kommet fram til den 30. august, snart 8 uker etter kollisjonen hvis jeg har regnet rett) og jeg har fremdeles ikke hørt noe fra dere. Ingen beskjed om at bilen er fraktet til Oslo, og ingen beskjed om at skaden er taksert. Nå skjønner dere kanskje min glede over at det var Gjensidige som fraktet bilen vekk fra kollisjonsstedet og ikke dere – det kunne jo tenkes at dere glemte å hente den…? Anyway – jeg ringer NAF sitt nasjonale telefonnummer og forklarer at jeg gjerne vil snakke med noen på testsenteret i Haslevangen, og sentralborddamen setter meg villig over mens hun smatter på tyggegummien sin. Dessverre er det ingen i Haslevangen som tar telefonen, så jeg er like uvitende om hvor bilen min befinner seg og hva status på denne er. Jeg sender en ny mail til «bo@naf.no», og for å høyne oddsene for en tilbakemelding sender jeg denne gangen en kopi til Jan Johansen (igjen – han er adm- dir. tross alt), Tone Rydjord (direktør Medlemskap og Marked), Børre Skiaker (direktør Rådgivning), Nils Sødal (Fungerende kommunikasjonssjef) og Håkon Glomsaker (direktør Forening og Samfunnskontakt). Utvalget var mer eller mindre tilfeldig – det var de mailadressene jeg fant først ved å lete på websidene deres og google litt. Når dere ikke klarer å opprette og kommunisere ut en mailadresse ala «kundeservice@naf.no» eller «post@naf.no» så tyr man til alle tilgjengelige hjelpemidler for å bli hørt.
Da blir spørsmålet mitt: Hører dere meg nå? «Back Office», fire direktører og en kommunikasjonssjef har fått meldingen min, og nå ligger også budskapet ute på internett til allmen beskuelse. Jeg avventer deres snarlige kontakt via mail eller brev (jeg vil ha dette i dokumenterbar form) med et konkret løsningsforslag til hvordan jeg skal få taksert bilen raskest mulig, en forklaring på hvorfor dere har tvunnet tommeltotter i flere uker, og dere skal få en mulighet til å forklare meg hvorfor jeg skal lese og besvare den konvolutten som ankom i posten i dag: «Tid for å fornye ditt NAF-medlemskap». Bad timing, NAF!
Jeg kommer til å følge opp saken her på bloggen, så det dere får følge med. Kanskje dere lærer en ting eller to om hvordan kundene deres oppfatter NAF?
Det sies at «en fornøyd kunde forteller en annen om det – en misfornøyd kunde forteller ALLE om det». Gjett hvilken kategori jeg anser meg selv i?
På tide med en ny lakseoppskrift! Dagens middag hos oss var grillet laks med pesto, servert med potetspidd. En veldig enkel rett å lage, og det både ser innbydende ut og smaker godt. Mari ordnet det meste på kjøkkenet mens jeg styrte grillen.
Ingredienser
Laksefilet, ca 150-200 gram pr. person. Vi bruker de ferske, ferdigdelte bitene fra Meny, men så lenge det er naturell laks står du fritt til å velge hvor du får de fra.
Pesto, bruk ferdig pesto på glass hvis du ikke vil lage selv.
Poteter, litt over vanlig mengde pr. person. Bruk helst små, kokefaste poteter.
God spekeskinke, skåret i skiver.
Salt og pepper
Hvitløkssmør
Oppskrift
Kok potetene til de er ferdige. Mens potetene koker går du videre til punkt 2.
Hvis du ikke har kjøpt ferdigdelt filet, så deler du fileten din i passe store porsjonsbiter og legger disse i en ferdigsmurt aluminiumsform (lag din egen eller kjøp en form).
Smør godt med pesto på filetene, og avslutt med litt pepper.
Når potetene er ferdigkokt blander du dem i en bolle sammen med hvitløkssmøret før du trer du dem på spidd med en sammenbrettet skive spekeskinke mellom hver potet. Beregn 1-2 spidd pr. person. Hvis du har østore poteter deler du dem en gang før du trer de på spiddene.
Legg formen med laks på grillen, og la fisken grille under lokk på relativt sterk varme i 3-4 minutter.
Legg potetspiddene på grillen. Potetene er ferdigkokt, men vi er ute etter litt «stekecrisp» og grillsmak på utsiden.
Når laksen har ligget i 3-4 minutter trekker du den litt unna varmen og lar den grille videre på svakere varme til du ser at filetene er ferdige (fiskekjøttet går fra blank til matt farge).
Potetspiddene lar du grille til de har fått litt brunfarge og skallet begynner å bli crispy. La de gjerne ligge på grillen på svak varme til laksen er ferdig, så alt kan serveres passe varmt samtidig.
Maten serveres med en grønn salat.
Dette er som nevnt veldig enkelt å lage. Det meste går av seg selv, og det lille man må gjøre selv er så enkelt at alle klarer det.
Slik så vår middag ut rett etter at den ble lagt på grillen:
Vi kokte litt for lite poteter, men som dere ser jukset vi litt: Noen ventepølser og et par gode chorizo-pølser fungerer bra for å fylle magen. 🙂
I dag fyller Pacman 30 år! 22. mai 1980 slapp Namco spillet som revolusjonerte dataspillbransjen og som lanserte figuren som har klart kunststykket å bli et ikon kjent over hele verden. Pacman har også foretatt en transformasjon til brett- og kortspill, i tillegg til en utbredt «merchandising» innen alle tenkelige og utenkelige sjangere.
For min del har Pacman fulgt meg opp gjennom årene, og jeg hadde også en periode under den første Nintendo-bølgen et håndholdt Pacman-spill kjøpt i London, og det ga meg mange fine timer med kontinuerlig forbedret highscore og øye-finger-koordinasjon. Helt til søsteren min slapp det i betongtrappa foran huset så skjermen knuste… 🙁
Google har forøvrig lansert en hyllest til spillet i dag, i kjent Google-stil. Besøk Google sin forside, og du blir møtt med en «Pacmanifisert» Google-loogo som faktisk er spillbar:
Anyway – dette skulle ikke bli noen lang post, men kun en gratulasjon:
Med fare for å bli mobbet som en skikkelig pappablogger, så tar jeg sjansen på enda ett innlegg om familieforøkelsen vår…
Det er kvelden på dag tre, og Alma og jeg hentet Mari og Klara på sykehuset i formiddag. Alma var veldig stolt storesøster, og hjalp til med å bære bilsetet uten innhold til sykehuset og med Klara ombord tilbake til bilen. Rak i ryggen og med et smil som gikk nesten helt rundt.
Men for å foregripe begivenhetene en smule. Både onsdag og torsdag var Alma og jeg på besøk, og Alma var spent, småredd, veldig glad og ganske nysgjerrig på hvem denne lillesøsteren var. Her er første møtet, på sykehuset – litt forsiktig til å begynne med, men så gikk det stadig bedre.
Første kontakt:
Ikke noe problem med lillesøster på fanget:
Dette var ikke noe problem, pappa!
Men så tilbake til nåtid, og Klara som har kommet hjem. Vi var hjemme rundt kl. 1130, og lille Klara fikk prøve vuggen fra mormor med en gang. Den falt i smak, så der har hun kost seg i flere perioder i løpet av dagen.
Alma har hengt rundt Klara i hele dag, og vil holde, klappe, kose, klype, leke med og ha på fanget. Det er ikke måte på alt det hun vil vite eller prøve på eller gjøre sammen med lillesøster…
Litt forsiktig klapping, for å bli dus:
Klara hviler litt mens Alma er opptatt med andre ting:
Og så er det på’n igjen! Mari forklarer Alma litt om amming…
Enda ett helt naturlig, ikke-oppstilt Alma-har-Klara-på-fanget-bilde:
Etter at Alma hadde lagt seg var det godt å slappe av litt på pappas fang etter en runde kveldsmat hos mamma…
Konklusjonen etter dag nummer tre, må være at alt står bra til. Både mor og barn har det bra. Alma er etter en hel dag med Klara i huset litt mer usikker på disse lillesesøster-greiene. Ikke vil lillesøster være med og leke, og ikke får Alma bære lillesøster eller gjøre som hun vil med lillesøster. Jeg tror forventningene var litt høyere enn det virkeligheten kunne innfri, gitt. Forhåpentligvis går det bedre etterhvert. 🙂
Etter tilsynelatende alt for lang ventetid skjedde det omsider i dag, det vi har ventet på så lenge: Klokken 0800 stilte Mari og jeg på Ahus, klare til å øke jordens befolkning med ytterligere én person.
Dagen startet med venting, etterfulgt av forberedelser til Maris keisersnitt. Hun ble preppet etter alle kunstens regler, mens jeg fikk gleden av å ikle meg grønt for første gang siden førstegangstjenesten. Heldigvis var det ikke snakk om en militæruniform denne gangen, men derimot en standard sykehusuniform:
For de som finleser teksten på plakaten bak meg: Ta det helt med ro. Jeg lot stolen stå igjen til neste pappa i køen. 🙂
Deretter bar det inn på operasjonssalen for å bistå som best jeg kunne (som viste seg å ikke bli stort annet enn å holde Mari med selskap og holde henne i hånda) mens legene gjorde sin jobb. Klokken 11:31 (i følge sykehuset, 11:32 på min klokke) hørte vi de første klynkene, og en nydelig jente kom inn i livene våre.
Jordmor og jeg gikk inn på et annet rom hvor vår nye verdensborger ble veid og målt, og fasiten er at hun var 50 cm lang, og veide 3880 gram da hun kom. Etter veiing og måling var det tid for hennes aller første bleie, men ikke før hun hadde rukket å bæsje en gang i teppet sitt. Her er hun, endelig på plass i kurven sin, en snau time gammel:
Deretter gikk det slag i slag, og far og datter ble sendt litt fram og tilbake før vi endte opp på rom 4514 – det nye hjemmet for de neste par døgnene. Mens Mari ble ordnet etter operasjonen satt vi og koste oss med litt sang og lilefingersutting. Det er ikke noe å utsette på sugerefleksen, ihvertfall!
Når så Mari ble trillet inn på rommet var det tid for pupp, og det gikk smertefritt. Mari produserte melk, og den smakte visst veldig godt og gikk ned på høykant. Etter en kort hvil var det kjekt å hvile litt på pappas fang. Klara er avslappet, mens jeg fokuserer på å ta bilder:
Det er ihvertfall ikke vanskelig å se hvor hun har den alvorlige minen fra…
Så hva skal hun hete? Vi var lenge ganske sikre på at Agnes ville være et godt navn, men i den siste tiden har Klara overtatt førsteplassen og har vært favoritten i et par måneder. Etter å ha nevnt Klara som det mest sannsynlige navnet for familie og venner har det fra familiens side blitt konstantert at hun skal hete Klara etter sin oldemor (min mormor). Som min fetter Jørgen skrev på Facebook: «Oldemor var en dronning, du er en ny prinsesse!«. Og tante Laila fulgte opp med «Det er definitivt en Klara. Hele familien er fornøyd med navnevalget, så det kan ikke endres. Lever hun opp til navnet så blir hun snill og veldig klok!«. Man kan jo ikke argumentere mot sånt, så da er den saken klar!
Klara er navnet hennes! 🙂
Nå er første dag ferdig. Jeg har dratt hjem for å (blogge og) sove, Alma sover hos mormor, og Mari og Klara sover (forhåpentligvis) på sykehuset. I morgen skal jeg tilbake for å bli enda bedre kjent med lille Klara, og jeg gleder meg til hva morgendagen bringer! Klara og jeg diskuterte litt tidligere i dag, og vi er enige om at vi alltid skal være venner, men hun får lov til å kalle pappa dum når jeg fortjener det, så får jeg heller gjøre mitt beste og ta imot pepper når hun mener det er nødvendig. De dagene kommer nok, om pepperet er velfortjent eller ei…
Vi takker alle som har sendt oss gratulasjoner via SMS, MMS, Facebook og andre kanaler. Ingen nevnt, ingen glemt!
[Forhåpentligvis får jeg lastet opp noen bilder tatt med skikkelig kamera etterhvert, i tillegg til disse bildene som er tatt med det elendige iPhone-kameraet.]
Det er ikke alltid så lett å sette av tid til å blogge, så derfor kommer det først nå en post om forrige helgs aktivitet – et besøk på Nordre Lindeberg gård. Dette er en besøksgård som ligger litt nord for IKEA på Furuset, og hvor små og store kan se og ta på vanlige gårdsdyr. De har diverse fjærkre (flere hønsearter, haner, gjess), kaniner, geiter, sauer, kyr og hester.
Vår lille kjernefamilie er innom gården kanskje annenhver måned, og det er stadig noe nytt å se. Kyr får kalver, kaniner kommer og går, og forrige helg var det de 14 dager gamle grisungene som var mest spennende. Det gikk med endel tid til å se på og fortelle om disse.
I tillegg kommer den aktiviteten som ga navnet på denne posten – hoppe i høyet. Alma synes det er veldig morsomt å besøke høyloftet, selv om det er litt vel spennende å hoppe de første hoppene hver gang. Uten å ha målt vil jeg anta et det er kanskje 150 cm fra avsats til landing. For ei jente på 96-97 cm er det ganske høyt! I dag måtte jeg ta imot den ivrige hopperen de første 4-5 hoppene, men så var det nødvendige motet opparbeidet og hun turte å hoppe alene. Det hjelper alltid hvis det er andre barn som også hopper – da kommer selvtilliten fortere.
Den initielle spenningen bygger seg opp på vei opp til avsatsen (det er ikke regn/snø i luften, men støv fra høyet):
Og så er det bare å sette utfor, igjen og igjen:
Man kommer ganske dypt ned i høyet ved landing:
Og helt til slutt det obligatoriske, oppstilte bildet. Alma foran, stolt mor bak:
Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag! 🙂
Vel, strengt tatt var det en dame ved navn Amber, samt FedEx, JetCarrier og Posten som ordnet biffen, etter at jeg kjøpte meg en gitar på eBay for noen uker siden.
I flere år har jeg hatt lyst på en elektrisk gitar, etter at jeg la ned plekteret og pensjonerte den forrige for snart 20 år siden. Hvert år har gitarsuget manifestert seg rundt juletider – julelønna står på konto og alt er rosenrødt. Og så har jeg ventet til januar, og da kommer hele rushet med regninger som har gjort at gitarkjøpet har blitt utsatt enda et år.
Etter å ha bestemt og ombestemt meg flere ganger for om jeg skulle kjøpe eller ei, og etter at jeg ihvertfall hadde bestemt meg for at kjøp via eBay med transport til Norge via JetCarrier var uaktuelt så tok jeg en sen kveld i begynnelsen av februar en bitteliten titt på eBay for å se hva jeg gikk glipp av. Det er jo greit å holde seg oppdatert om markedet, selv om hodet sa at det skulle bli en Gibson-kopi kjøpt i Norge.
Men hva var det jeg så: Sannelig snublet jeg over en nydelig Gibson SG Special Worn Brown i mint condition. Det var en 2007-modell, brukt 5 ganger i følge selger, og koffert fulgte med. Auksjonen var bare 4 timer unna deadline, så jeg la inn et bud og ble overbudt 5 minutter senere. Jeg la inn ett bud til, logget av og gikk og la meg, sikker på at jeg ikke ville få gitaren til det beløpet jeg hadde budt. Prisen var bare alt for lav, spesielt når jeg sammenlignet med pris i Norge. Uansett så var budet mitt rett over 40% av nypris i USA, og hvis informasjonen om gitaren stemte så kunne den ikke gå for så lite.
Morgenen etter logget jeg spent inn på PCen for å sjekke, og sannelig hadde jeg ikke mottatt en mail fra eBay med budskapet «Congratulations, the item is yours!». Med hjertet i halsen betalte jeg via PayPal, booket en flypakke hos JetCarrier og begynte å telle dager.
Ventetiden ble dessverre ganske lang på grunn av uværet i USA. FedEx brukte over én uke på å frakte pakken fra Ohio til New Jersey, med begrunnelse i snøværet og kaos i vei- og flytrafikken. Når først pakken nådde JetCarrier gikk det hele smertefritt. Pakken ble sendt fra JetCarrier i New Jersey på sist fredag, og i dag var pakken på postkontoret mitt. Forhåpentligvis leser ikke sjefen min dette, for jeg klarte ikke vente og dro bittelitt for tidlig fra jobb for å rekke posten før jeg skulle hente i barnehagen. 🙂
Etter hjemkomst var det bare å forsiktig og ærbødig gå løs på FedEx-pakken. Her er pakken i all sin glans:
Nå begynner det å ligne på noe. Om ikke annet så har jeg kjøpt en gitarkasse – ikke en original Gibson-kasse, men det har heller ikke selger sagt:
Heldigvis åpenbarer det seg en gitar i gitarkassen. Ganske bra match med stuegulvet, om jeg må få si det selv:
Så begynner spenningen – er det en 2007-modell original Gibson? Serienummeret kan gi svaret:
Heldigvis finnes det en webside hvor man kan slå opp serienumre, og der finner jeg følgende:
Your guitar was made at the
Nashville Plant, TN, USA
April 30th, 2007
Production Number: 31
OK, jeg har visst kjøpt en ekte Gibson SG av rett årsmodell. Veldig bra! Da kan jeg studere gitaren skikkelig for å se hvordan den ser ut. Etterhvert som jeg vrir og vender på den, finstuderer forside, bakside, kanter og båndene på gripebrettet så blir smilet bare bredere og bredere. Jeg finner ikke ett eneste merke eller tegn på bruk/slitasje! Det eneste jeg ser er et og annet fingeravtrykk, og det er helt greit. Treverket lukter til og med deilig og nytt.
Konklusjon: Jeg sitter her med en så godt som ny 2007-modell Gibson SG Special, helt uten merker og tegn på bruk. Tilsammen har jeg gitt i underkant av 5.000,- (hoderegningen antydet ca. 4500,- da jeg fikk tilslaget) for gitar, frakt og avgifter. Nyprisen i Norge for gitaren er fra ca. 8.000,-, og så må man kjøpe seg en gitarkasse og et sett Ernie Ball strenger (som lå med i kassen med min gitar) i tillegg.
Jeg må takke Espen Olsen som via diskusjonsgruppen no.kultur.musikk.gitar på Usenet tipset om eBay + JetCarrier. I begynnelsen var jeg skeptisk, men etter hvert modnet tanken og til slutt ble det kjøp! Takk også til de andre som bidro med innspill til gitarvalget mitt. 🙂
Og hadde jeg bare funnet kabelen min, så kunne jeg sittet og spilt nå…
Da er det på tide med en oppfølging av denne saken. Forhåpentligvis blir det siste post i føljetongen, for nå går ting mot en løsning.
Vel, strengt tatt var det en dame ved navn Amber, samt 
