I dag fyller Pacman 30 år! 22. mai 1980 slapp Namco spillet som revolusjonerte dataspillbransjen og som lanserte figuren som har klart kunststykket å bli et ikon kjent over hele verden. Pacman har også foretatt en transformasjon til brett- og kortspill, i tillegg til en utbredt “merchandising” innen alle tenkelige og utenkelige sjangere.

For min del har Pacman fulgt meg opp gjennom årene, og jeg hadde også en periode under den første Nintendo-bølgen et håndholdt Pacman-spill kjøpt i London, og det ga meg mange fine timer med kontinuerlig forbedret highscore og øye-finger-koordinasjon. Helt til søsteren min slapp det i betongtrappa foran huset så skjermen knuste…

Google har forøvrig lansert en hyllest til spillet i dag, i kjent Google-stil. Besøk Google sin forside, og du blir møtt med en “Pacmanifisert” Google-loogo som faktisk er spillbar:

Anyway – dette skulle ikke bli noen lang post, men kun en gratulasjon:

Gratulerer med dagen, Pacman!

Det er ikke alltid så lett å sette av tid til å blogge, så derfor kommer det først nå en post om forrige helgs aktivitet – et besøk på Nordre Lindeberg gård. Dette er en besøksgård som ligger litt nord for IKEA på Furuset, og hvor små og store kan se og ta på vanlige gårdsdyr. De har diverse fjærkre (flere hønsearter, haner, gjess), kaniner, geiter, sauer, kyr og hester.

Vår lille kjernefamilie er innom gården kanskje annenhver måned, og det er stadig noe nytt å se. Kyr får kalver, kaniner kommer og går, og forrige helg var det de 14 dager gamle grisungene som var mest spennende. Det gikk med endel tid til å se på og fortelle om disse.

I tillegg kommer den aktiviteten som ga navnet på denne posten – hoppe i høyet. Alma synes det er veldig morsomt å besøke høyloftet, selv om det er litt vel spennende å hoppe de første hoppene hver gang. Uten å ha målt vil jeg anta et det er kanskje 150 cm fra avsats til landing. For ei jente på 96-97 cm er det ganske høyt! I dag måtte jeg ta imot den ivrige hopperen de første 4-5 hoppene, men så var det nødvendige motet opparbeidet og hun turte å hoppe alene. Det hjelper alltid hvis det er andre barn som også hopper – da kommer selvtilliten fortere.

Den initielle spenningen bygger seg opp på vei opp til avsatsen (det er ikke regn/snø i luften, men støv fra høyet):

Og så er det bare å sette utfor, igjen og igjen:

Man kommer ganske dypt ned i høyet ved landing:

Og helt til slutt det obligatoriske, oppstilte bildet. Alma foran, stolt mor bak:

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Vel, strengt tatt var det en dame ved navn Amber, samt FedEx, JetCarrier og Posten som ordnet biffen, etter at jeg kjøpte meg en gitar på eBay for noen uker siden.

I flere år har jeg hatt lyst på en elektrisk gitar, etter at jeg la ned plekteret og pensjonerte den forrige for snart 20 år siden. Hvert år har gitarsuget manifestert seg rundt juletider – julelønna står på konto og alt er rosenrødt. Og så har jeg ventet til januar, og da kommer hele rushet med regninger som har gjort at gitarkjøpet har blitt utsatt enda et år.

Etter å ha bestemt og ombestemt meg flere ganger for om jeg skulle kjøpe eller ei, og etter at jeg ihvertfall hadde bestemt meg for at kjøp via eBay med transport til Norge via JetCarrier var uaktuelt så tok jeg en sen kveld i begynnelsen av februar en bitteliten titt på eBay for å se hva jeg gikk glipp av. Det er jo greit å holde seg oppdatert om markedet, selv om hodet sa at det skulle bli en Gibson-kopi kjøpt i Norge.

Men hva var det jeg så: Sannelig snublet jeg over en nydelig Gibson SG Special Worn Brown i mint condition. Det var en 2007-modell, brukt 5 ganger i følge selger, og koffert fulgte med. Auksjonen var bare 4 timer unna deadline, så jeg la inn et bud og ble overbudt 5 minutter senere. Jeg la inn ett bud til, logget av og gikk og la meg, sikker på at jeg ikke ville få gitaren til det beløpet jeg hadde budt. Prisen var bare alt for lav, spesielt når jeg sammenlignet med pris i Norge. Uansett så var budet mitt rett over 40% av nypris i USA, og hvis informasjonen om gitaren stemte så kunne den ikke gå for så lite.

Morgenen etter logget jeg spent inn på PCen for å sjekke, og sannelig hadde jeg ikke mottatt en mail fra eBay med budskapet “Congratulations, the item is yours!”. Med hjertet i halsen betalte jeg via PayPal, booket en flypakke hos JetCarrier og begynte å telle dager.

Ventetiden ble dessverre ganske lang på grunn av uværet i USA. FedEx brukte over én uke på å frakte pakken fra Ohio til New Jersey, med begrunnelse i snøværet og kaos i vei- og flytrafikken. Når først pakken nådde JetCarrier gikk det hele smertefritt. Pakken ble sendt fra JetCarrier i New Jersey på sist fredag, og i dag var pakken på postkontoret mitt. Forhåpentligvis leser ikke sjefen min dette, for jeg klarte ikke vente og dro bittelitt for tidlig fra jobb for å rekke posten før jeg skulle hente i barnehagen.

Etter hjemkomst var det bare å forsiktig og ærbødig gå løs på FedEx-pakken. Her er pakken i all sin glans:

Nå begynner det å ligne på noe. Om ikke annet så har jeg kjøpt en gitarkasse – ikke en original Gibson-kasse, men det har heller ikke selger sagt:

Heldigvis åpenbarer det seg en gitar i gitarkassen. Ganske bra match med stuegulvet, om jeg må få si det selv:

Så begynner spenningen – er det en 2007-modell original Gibson? Serienummeret kan gi svaret:

Heldigvis finnes det en webside hvor man kan slå opp serienumre, og der finner jeg følgende:

Your guitar was made at the
Nashville Plant, TN, USA
April 30th, 2007
Production Number: 31

OK, jeg har visst kjøpt en ekte Gibson SG av rett årsmodell. Veldig bra! Da kan jeg studere gitaren skikkelig for å se hvordan den ser ut. Etterhvert som jeg vrir og vender på den, finstuderer forside, bakside, kanter og båndene på gripebrettet så blir smilet bare bredere og bredere. Jeg finner ikke ett eneste merke eller tegn på bruk/slitasje! Det eneste jeg ser er et og annet fingeravtrykk, og det er helt greit. Treverket lukter til og med deilig og nytt.

Konklusjon: Jeg sitter her med en så godt som ny 2007-modell Gibson SG Special, helt uten merker og tegn på bruk. Tilsammen har jeg gitt i underkant av 5.000,- (hoderegningen antydet ca. 4500,- da jeg fikk tilslaget) for gitar, frakt og avgifter. Nyprisen i Norge for gitaren er fra ca. 8.000,-, og så må man kjøpe seg en gitarkasse og et sett Ernie Ball strenger (som lå med i kassen med min gitar) i tillegg.

Jeg må takke Espen Olsen som via diskusjonsgruppen no.kultur.musikk.gitar på Usenet tipset om eBay + JetCarrier. I begynnelsen var jeg skeptisk, men etter hvert modnet tanken og til slutt ble det kjøp! Takk også til de andre som bidro med innspill til gitarvalget mitt.

Og hadde jeg bare funnet kabelen min, så kunne jeg sittet og spilt nå…

Denne vinteren har Alma deltatt på GØY på ski, Skiforeningens skilek-tilbud for barn. I dag var det siste kursdag, og alle barn var oppfordret til å kle seg ut som dyr. I vår husholdning tok vi den helt ut, og kledde opp Alma som tiger, med full ansiktsmaling og det som hører til. At ikke tigre går på ski var totalt irrelevant.

Etter frokost var det en sitrende tre-og-en-halvt-åring som ventet på at pappa skulle finne fram og pakke ut ansiktsmalingen, og det var ikke lett å sitte stille mens pappa prøvde seg som ansiktsmaler for aller første gang. Selv om det var klart forbedringspotensiale på resultatet så var Alma fornøyd. Pappas spenning var rettet mot om vi skulle klare å ta på tigerdrakta utenpå parkdressen, men også det ble løst til ståkarakter.

Med strålende sol fra skyfri himmel ankom vi skiskolen, og noterte oss at vårt ambisjonsnivå når det gjalt utkledning nok var et hakk over de fleste andre. Men skitt au – Alma likte oppmerksomheten og syntes bare det var morsomt.

I løpet av dagen var vi gjennom både “natursti” og “skiskyting med erteposer” i tillegg til de vanlige aktivitetene (opp bakke, ned bakke, skigåing på flatmark), og Alma klarte seg fint.

Kort oppsummert, så ble dagen slik (en takk til min kjære Mari som tok alle bildene):

Det var vanskelige lysforhold for fotografen, så derfor ble noen bilder litt mørke.

PS: I butikken på vei hjem kom en fremmed mann bort og spurte om han kunne få ta et bilde av tigeren. Tigeren stilte opp!

Etter et par uker hvor flere i familien har ønsket seg hvit jul har optimismen blitt større og større for hver dag som går. Snøen som falt ble liggende, og sannelig kom det ikke noen nye snøfnugg nesten hver dag. Det var derfor klart at juleaften ville bli ganske hvit, selv om den neppe blir helt Blenda-hvit.

Da jeg våknet i dag og kikket ut ventet det en aldri så liten overraskelse – det hadde snødd 10-15 cm i løpet av natta, så nå er det skikkelig hvit jul ute. Her er utsikten fra soverommet i andre etasje tidligere i dag:

Det spørs om det ikke blir snømann-produksjon i løpet av jula, gitt!

Så nå er klokka rett over 1200 på juleaften, og julestemningen er endelig i ferd med å senke seg hos oss. Juletreet (det som ble kjøpt inn alt for sent, og som viste seg å ha to parallelle stammer) ble pyntet i går:

Mari og Alma ser på Tre nøtter til Askepott, jeg blogger om den hvite snøen, pakkene er klare, og sannelig løp det ikke to rådyr over hageflekken nå mens jeg skrev dette.

Det eneste som ikke ble gjennomført var utsendelse av julekort. Vi gjennomførte en liten fotosesjon med Alma for et par uker siden, men det ble heller mislykket. Alma hadde ikke lyst til å posere, og ville heller vise fram den nye lommeboka og tulle og tøyse før hun gikk lei og nissedrakta ble revet av:

Til de som sendte oss julekort i år, så beklager vi at dere ikke fikk noe kort tilbake, men vi lover å prøve igjen neste år!

Da gjenstår det bare å ønske alle

en riktig god jul, og et godt nytt år.

Måtte det nye året bringe hell og lykke,

og måte vi få bedre tid til å treffes oftere!

I går fylte Alma tre år, og hele familien var invitert. Hovedpersonen var på tuppene helt fra morgenen, og vi startet dagen med en sen vaffelfrokost og tok livet helt med ro.

Etter frokost var det på tide å overrekke gave fra mamma og pappa, og rosa tohjulssykkel med støttehjul falt definitivt i smak. Den måtte prøves frem og tilbake i gata, med stor suksess. Her er et par bilder med det elendige kameraet på Xperia X1:

Deretter bar det inn for å pynte seg og forberede familieselskap. Bløtkake og sjokoladekake ble bakt kvelden i forveien og måtte pyntes før selskapet. Muffins bakte vi rett før selskapet, men var sent ute så de ble dessverre servert au naturel. Det ble ikke tid til å mikse melis og strø på nonstop. Deretter skulle pølser trekkes og lomper, pølsebrød, løk og annet tilbehør måtte finnes fram.

Tilsammen ble vi 14 stykker med mann og mus, og takket være nytt hus kunne vi plassere alle sammen langs et langbord i stua. Det hadde definitivt ikke gått i den gamle leiligheten, men nå var det god plass.

Alma ville ha pølsefest, så dermed ble det kun servert pølser og lompe/brød. Ikke noe annen mat. Etter maten var det en liten kunstpause, og så var det fram med kaffe og kaker. Bursdagsbarnet ble sunget for, og så var det blåsing av lys:

Etter kaker og kaffe var det på nytt og for å sykle, og formen var på topp:

Etter å ha syklet og løpt fram og tilbake gjennom en stor vanndam flere ganger måtte vi inn for å skifte, men Alma holdt koken og vinket farvel til de siste gjestene etter fire timers familiefest. Da var hun sliten og trøtt, men fremdeles veldig oppstemt. Det var ikke mulig å sovne i egen seng, så Alma og mamma måtte legge seg i mamma og pappas seng for å kose og slappe av og snakke litt om dagen før Ole Lukkøye endelig kom på besøk.

Nå er Alma og mamma igjen ute og sykler, mens pappa oppdaterer blogg og kikker litt på problemer på jobb…

I kveld (dvs i går, for klokken har passert midnatt når dette skrives) spilte Iron Maiden på Valle Hovin i Oslo, og for en kveld det ble. På forhånd var appetitten vekket etter å ha lest omtalen i Dagbladet fra konserten i Trondheim og Iron Maiden skuffet ikke.

Det begynte godt med Lauren Harris og hennes band, selv om hun nok ikke er helt klar for stadionformatet enda. Musikken var fengende, men det ble litt for spinkelt for Valle Hovin. Det er ikke lett å spille som første band, mens sola fremdeles står høyt og folk er på vei inn, men Lauren klarte jobben bra. Hun har nok fått noen gode råd fra pappa opp gjennom oppveksten.

Band nummer to (Avenged Sevenfold) spilte ganske tett og bra, og gikk på scenen med attitude, bred benføring og pekefinger og lillefinger opp mot himmelen. Reportoaret var litt for sprikende, men flere av låtene svingte godt.

Mens oppvarmingsbandene spilte strømmet publikum inn på Valle Hovin, og sjelden har jeg sett et så variert publikum på en konsert. Det var hele familier på fire eller fler, med barn under 10 år og godt voksne foreldre. Det var emoer, rockere, punkere, mannen i gata, nabojenta og representanter fra stort sett alle de grupperinger man måtte finne på å dele befolkningen inn i. Som Bruce Dickinson også kommenterte et stykke ut i konserten så var det en god del som ikke var født da musikken Iron Maiden spilte på konserten ble spilt inn.

Og så var det klart for kveldens hovedattraksjon, Iron Maiden. Og for en start. De begynte, som de har gjort så mange ganger før, med Churchills berømte tale:

We shall go on to the end, we shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our Island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender!

og så braket det løs med Aces High som forventet. Publikum tok av som på kommando, og allsangen kom med en gang.

Deretter kom gamle schlägere som perler på en snor. Blant annet fikk vi høre «2 Minutes to Midnight», «The Trooper», «The Number of the Beast», «Rhyme of the Ancient Mariner»,  «Run to the Hills» og «Run to the Hills».

Gjennom hele konserten beviste gutta at de ikke har tapt seg med årene, heller tvert imot. De spilte tight og godt, og vokalen til Bruce Dickinson var utrolig bra. På forhånd hadde jeg vært litt skeptisk til hvor bra dette kunne bli. Aller mest fryktet jeg nettopp stemmen til Bruce Dickinson, men han gjorde min frykt til skamme. Han traff alle høye toner og holdt tonene minst like lenge som for 20 år siden. Hadde man kunnet tappe lyden rett fra miksebordet ville konserten neppe stå mye tilbake for konsertplata «Live After Death».

Alle medlemmene i Iron Maiden er eksepsjonelt gode musikere, og i kveld var det helt klart at de hadde det morsomt. Konserten var ikke et pliktløp, men noe de hadde lyst til å gjøre. De spilte, smilte, sang, og Bruce løp og hoppet (han hopper utrolig mye!) rundt på scenen hele tiden. Hadde jeg ikke visst at han fyller 50 år om noen få uker så hadde jeg ikke trodd at han var en dag over 35.

Ettersom reportoaret besto av sanger utgitt mellom 1980 og 1989 var det tilløp til allsang blant publikum i alle aldre, da det var mange som kunne tekstene etter 20 års lytting på gamle skiver. Det er ikke ofte jeg har sett mødre og barn sammen gaule «Run to the Hills» i munter familieallsang, men det så jeg i dag. Det er nok endel fra den yngre garde som har fått Iron Maiden inn med morsmelken…

Mot slutten av hovedsettet kom også Eddie på besøk, en gammel venn som også tidligere har dukket opp på konserter. I dag kom han ut over scenen over og bak trommisen, og kikket seg litt rundt før han trakk seg tilbake igjen. Under ekstranummerne kom en mindre utgave gående ut på scenen.

Så hva blir min konklusjon etter denne konserten? Skulle jeg kastet en «VG-terning» ville det blitt terningkast 6. Skulle jeg brukt Martins system ville det blitt en tommel opp og «Anbefales».

Forhåpentligvis er det lenge til Iron Maiden overgir seg hvis de fortsetter som i kveld.

- – - – -

Edit: Jeg ser at Aftenpostens anmelder er enig med meg og kommer med knallkritikk av konserten. VG med flere er mer opptatt av å rapportere fra fotballkampen mellom Iron Maiden og “Norge”, og har ikke noe anmeldelse fra Oslo-konserten.

Eller mer korrekt – eat my rainwear!

I sommer var Mari, Alma og jeg på en deilig båtferie. Vi fikk fire dager med strålende sol og de to siste dagene ble det stadig mer vind og regn. Den nest siste dagen, på vei fra Østre Bolærne til Åsgårdstrand var det direkte ufyselig, med striregn og over 20 knops vind i kastene og dertil passende bølger. Mange mener at sånt vær ikke er båtvær, men der er jeg (og minst en til, viser det seg) uenig. Det er jo bare å ta på seg passende bekledning, så kan det regne og blåse så mye det vil! Med seilbåt er jo vind et poeng, ikke sant?

Og så til poenget med denne historien. Siren Sundby er vel Norges mest kjente kvinnelige seiler (sammen med Linda Andersen for de som husker henne), men etter at Siren først la opp og deretter kom tilbake i en annen klasse har det vært relativt stille fra kvinneseilerfronten. Pallplasseringene har ikke akkurat florert, og det er stort sett seilblader som skriver om kvinnelige seilere, dagspressen har visst glemt at de eksisterer. Det er med andre ord ganske tomt i rekkene bak Siren.

Men nå er redningen her! Alma viste seg som en ytterst ivrig hjelper ombord på turen vår, og hun maste stadig vekk om å “Styre båten, styre båten!!”. Som nevnt var det ganske ufyselig vær de siste par dagene våre, men det stoppet ikke Alma. En uke før hun fylte to år(!) krevde hun å få styre båten utenfor Slagentangen, og resultatet ser dere her:

Den oppmerksomme leser legger merke til at flagget står rett ut. Selv om horisonten er rimelig …eh… horisontal, så vugget det godt og alt er vått. Men Alma bare smiler og synes det er morsomt!

Her er enda et bevis på våt seilerlykke:

OK, den enda mer oppmerksomme leser legger merke til at jeg har koblet på noe som ser ut som en autopilot som kan skimtes som en grå og sort enhet bak Alma, men dette er kun en …tja… elektromagnetisk retningskorrigerende enhet eller noe sånt. Alma mener fullt og fast at hun styrte båten (32 fot/5 tonn!) mens mamma og pappa søkte ly for regnet nede i båten.

Og ja, Alma var bundet fast så hun ikke kunne hoppet overbord hvis hun ville!

Gi den jenta noen år til, så finner dere henne øverst på resultatlistene. Strategien så langt er å dominere Optimist-klassen et par år, før vi går over til Europa-jolle eller Zoom8. Hvis ikke andre og morsommere joller dukker opp før den tid.

Husket jeg å si at det regnet endel på turen til Åsgårdstrand? Her er Mari og Alma på vei ned etter at vi har lagt til i gjestehavna i Åsgårdstrand:

På fredag startet årets sommerferie, og værmeldingen for helgen var lovende. I seilforeningen hadde vi avtalt uformell og frivillig samling på sjøen, i Bjørnebukta på Håøya, så forventningene var høye fra min side. Seilbåt, venner, pent vær – en fin kombinasjon.

Som vanlig var jeg litt sent ute, men kl. 1500 lå Nocturne IV godt fortøyd i Bjørnebukta, ved siden av en foreningskollega. I løpet av et par timer var vi fem båter, og tønnegrillen ble gjort klar. Vi hadde sørget for å få med oss to av foreningens seiljoller, og mens grillen ble varm fikk jeg en seilrunde under kyndig veiledning. Det er noe helt annet å seile jolle når man er vant til å seile båt på 32 fot…

Etter grilling var det tid for avslapning og en duggfrisk en mens solen sakte gikk ned i vest. Her er et stemningsbilde som viser hva vi hadde å "slite" med. Nocturne IV midt i bildet.

(Bildet er tatt med mobil, og dermed ikke av veldig bra kvalitet)

Etter at bildet ble tatt sjekket vi at ikke de duggfriske hadde blitt dårlige, mens praten gikk om løst og fast. Og plutselig var det natt og køya kalte…

Søndagen startet i titiden for min del, med bølgeskvulp mot skrogsiden og forsiktig vugging i båten. Det var lettskyet og deilig temperatur (i solen, ihvertfall). Før middag hadde skyene forsvunnet, og solen tok godt. Litt for godt for meg, som hadde glemt solkremen hjemme. Nå har jeg en kledelig rødfarge og kommer nok til å være litt "het i toppen" i et par dager. Men det var verdt det!

Solbrent eller ei – det er et privilegium å kunne dra på fjellet eller sjøen når man selv vil og nyte naturen i fulle drag. Men husk: Rydd etter deg, og forlat naturen som du vil finne den neste gang du er ute.

Ettersom det på forhånd var meldt pent vær i dag hadde vi bestemt oss for å ta årets første båttur, i dag sammen med søster/svoger/nevø. Jo flere vi er sammen, osv… Det er jo også koselig å bruke båten til annet enn regatta når anledningen byr seg. I tillegg har vi et alternativt motiv – vi må gjøre Alma båtvant så vi kan ta en litt lenger båttur til sommeren.

Vi hadde tatt på oss relativt godt med klær for å være sikker, det var jo 4. mai tross alt. Har man for mye på seg kan man jo alltids kle av seg var tankegangen. Og det viste seg at vi hadde vært unødvendig pessimistiske på temperaturens vegne. Selv om det blåste litt og var bittelitt surt i motvind så var det deilig både å være på sjøen og kjenne vinden i håret og bølgenes vugging på kroppen.

Ruta vi fulgte var den tradisjonelle for oss med båt på Sætre, Hurum: Håøya rundt. Alternativene er med eller mot klokka. Vi valgte å gå med klokka i dag, og fikk dermed medvind på vestsiden av Håøya og motvind på vår vei sørover på østsiden av Håøya.

Alma storkoste seg stort sett hele tiden. Hun var høyt og lavt ombord, og kommenterte måker ("se, pipp-pipp"), seilbåter ("mast er fint, seilbåt er best"), vannet ("masse vann, bade!") og stort sett alt annet. Ett og annet surt tryne dukket opp underveis, men stort sett bare hvis ikke kjeksene kom raskt nok. Men stort sett var hun en engel:

Mot slutten av runden stoppet vi i Sandspollen for å spise niste og slappe av (som om turen i seg selv ikke var avslapning nok). Etter spisingen ble det tid til litt lek og moro. Alma viste hvor flink hun er til å synge:

Ta det helt med ro – Alma hadde på seg redningsvest hele tiden, med unntak av akkurat under maten og når dette bildet ble tatt.

Vi fullførte deretter båtturen vår, og etter å ha kommet til land begynte sulten å melde seg på nytt. Matpakken jeg hadde smurt var visst ikke stor nok. En rask brainstorming endte med at vi dro til Villa Malla på Filtvet for å spise der. På Villa Malla vet vi at vi får god mat, god service og miljø og utsikt er helt topp! Lokalisert helt nede ved vannet og med Filtvet Fyr som nærmeste nabo har de nesten Hurums beste beliggenhet. Bare synd bilveien ut dit er svingete og med relativt dårlig standard. Heldigvis skal de få lagt ut brygger før 2008-sesongen starter for fullt, så nå kan man snart legge til med båt og ta en matbit på vei inn eller ut fjorden.

Overraskende nok var det nesten ingen gjester der når vi kom, så det var god plass på uteserveringen. Vi fikk bord ytterst, med god utsikt:

Hvorfor ikke flere legger turen innom Villa Malla på en deilig søndag skjønner ikke jeg. At Mari og Alma ser litt betenkte ut skyldes kun mat i munnen (Mari) og relativt kort "attention span" (Alma).

Hele tiden mens vi spiste snakket Alma om at hun ville ned til sjøen, så etter fullført middag ruslet vi de få meterne ned til vannkanten. Først en tur på stranden for å se på bølger og plukke litt småstein, og deretter ut på moloen for å se på denne. Her ser dere Villa Malla fra moloen deres:

Igjen – hvorfor ikke flere legger turen innom Villa Malla på en deilig søndag skjønner ikke jeg.

Og så dro vi hjem. Alma sovnet sliten og lykkelig i baksetet, og Mari sovnet sliten og lykkelig i passasjersetet foran. Selv holdt jeg meg våken, heldigvis.

…Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!