Det er kvelden på dag tre, og Alma og jeg hentet Mari og Klara på sykehuset i formiddag. Alma var veldig stolt storesøster, og hjalp til med å bære bilsetet uten innhold til sykehuset og med Klara ombord tilbake til bilen. Rak i ryggen og med et smil som gikk nesten helt rundt.

Men for å foregripe begivenhetene en smule. Både onsdag og torsdag var Alma og jeg på besøk, og Alma var spent, småredd, veldig glad og ganske nysgjerrig på hvem denne lillesøsteren var. Her er første møtet, på sykehuset – litt forsiktig til å begynne med, men så gikk det stadig bedre.

Første kontakt:

Ikke noe problem med lillesøster på fanget:

Dette var ikke noe problem, pappa!

Men så tilbake til nåtid, og Klara som har kommet hjem. Vi var hjemme rundt kl. 1130, og lille Klara fikk prøve vuggen fra mormor med en gang. Den falt i smak, så der har hun kost seg i flere perioder i løpet av dagen.

Alma har hengt rundt Klara i hele dag, og vil holde, klappe, kose, klype, leke med og ha på fanget. Det er ikke måte på alt det hun vil vite eller prøve på eller gjøre sammen med lillesøster…

Litt forsiktig klapping, for å bli dus:

Klara hviler litt mens Alma er opptatt med andre ting:

Og så er det på’n igjen! Mari forklarer Alma litt om amming…

Enda ett helt naturlig, ikke-oppstilt Alma-har-Klara-på-fanget-bilde:

Etter at Alma hadde lagt seg var det godt å slappe av litt på pappas fang etter en runde kveldsmat hos mamma…

Konklusjonen etter dag nummer tre, må være at alt står bra til. Både mor og barn har det bra. Alma er etter en hel dag med Klara i huset litt mer usikker på disse lillesesøster-greiene. Ikke vil lillesøster være med og leke, og ikke får Alma bære lillesøster eller gjøre som hun vil med lillesøster. Jeg tror forventningene var litt høyere enn det virkeligheten kunne innfri, gitt. Forhåpentligvis går det bedre etterhvert.

Dagen startet med venting, etterfulgt av forberedelser til Maris keisersnitt. Hun ble preppet etter alle kunstens regler, mens jeg fikk gleden av å ikle meg grønt for første gang siden førstegangstjenesten. Heldigvis var det ikke snakk om en militæruniform denne gangen, men derimot en standard sykehusuniform:

For de som finleser teksten på plakaten bak meg: Ta det helt med ro. Jeg lot stolen stå igjen til neste pappa i køen.

Deretter bar det inn på operasjonssalen for å bistå som best jeg kunne (som viste seg å ikke bli stort annet enn å holde Mari med selskap og holde henne i hånda) mens legene gjorde sin jobb. Klokken 11:31 (i følge sykehuset, 11:32 på min klokke) hørte vi de første klynkene, og en nydelig jente kom inn i livene våre.

Jordmor og jeg gikk inn på et annet rom hvor vår nye verdensborger ble veid og målt, og fasiten er at hun var 50 cm lang, og veide 3880 gram da hun kom. Etter veiing og måling var det tid for hennes aller første bleie, men ikke før hun hadde rukket å bæsje en gang i teppet sitt. Her er hun, endelig på plass i kurven sin, en snau time gammel:

Deretter gikk det slag i slag, og far og datter ble sendt litt fram og tilbake før vi endte opp på rom 4514 – det nye hjemmet for de neste par døgnene. Mens Mari ble ordnet etter operasjonen satt vi og koste oss med litt sang og lilefingersutting. Det er ikke noe å utsette på sugerefleksen, ihvertfall!

Når så Mari ble trillet inn på rommet var det tid for pupp, og det gikk smertefritt. Mari produserte melk, og den smakte visst veldig godt og gikk ned på høykant. Etter en kort hvil var det kjekt å hvile litt på pappas fang. Klara er avslappet, mens jeg fokuserer på å ta bilder:

Det er ihvertfall ikke vanskelig å se hvor hun har den alvorlige minen fra…

Så hva skal hun hete? Vi var lenge ganske sikre på at Agnes ville være et godt navn, men i den siste tiden har Klara overtatt førsteplassen og har vært favoritten i et par måneder. Etter å ha nevnt Klara som det mest sannsynlige navnet for familie og venner har det fra familiens side blitt konstantert at hun skal hete Klara etter sin oldemor (min mormor). Som min fetter Jørgen skrev på Facebook: “Oldemor var en dronning, du er en ny prinsesse!“. Og tante Laila fulgte opp med “Det er definitivt en Klara. Hele familien er fornøyd med navnevalget, så det kan ikke endres. Lever hun opp til navnet så blir hun snill og veldig klok!“. Man kan jo ikke argumentere mot sånt, så da er den saken klar!

Klara er navnet hennes!

Nå er første dag ferdig. Jeg har dratt hjem for å (blogge og) sove, Alma sover hos mormor, og Mari og Klara sover (forhåpentligvis) på sykehuset. I morgen skal jeg tilbake for å bli enda bedre kjent med lille Klara, og jeg gleder meg til hva morgendagen bringer! Klara og jeg diskuterte litt tidligere i dag, og vi er enige om at vi alltid skal være venner, men hun får lov til å kalle pappa dum når jeg fortjener det, så får jeg heller gjøre mitt beste og ta imot pepper når hun mener det er nødvendig. De dagene kommer nok, om pepperet er velfortjent eller ei…

Vi takker alle som har sendt oss gratulasjoner via SMS, MMS, Facebook og andre kanaler. Ingen nevnt, ingen glemt!

[Forhåpentligvis får jeg lastet opp noen bilder tatt med skikkelig kamera etterhvert, i tillegg til disse bildene som er tatt med det elendige iPhone-kameraet.]

Vår lille kjernefamilie er innom gården kanskje annenhver måned, og det er stadig noe nytt å se. Kyr får kalver, kaniner kommer og går, og forrige helg var det de 14 dager gamle grisungene som var mest spennende. Det gikk med endel tid til å se på og fortelle om disse.

I tillegg kommer den aktiviteten som ga navnet på denne posten – hoppe i høyet. Alma synes det er veldig morsomt å besøke høyloftet, selv om det er litt vel spennende å hoppe de første hoppene hver gang. Uten å ha målt vil jeg anta et det er kanskje 150 cm fra avsats til landing. For ei jente på 96-97 cm er det ganske høyt! I dag måtte jeg ta imot den ivrige hopperen de første 4-5 hoppene, men så var det nødvendige motet opparbeidet og hun turte å hoppe alene. Det hjelper alltid hvis det er andre barn som også hopper – da kommer selvtilliten fortere.

Den initielle spenningen bygger seg opp på vei opp til avsatsen (det er ikke regn/snø i luften, men støv fra høyet):

Og så er det bare å sette utfor, igjen og igjen:

Man kommer ganske dypt ned i høyet ved landing:

Og helt til slutt det obligatoriske, oppstilte bildet. Alma foran, stolt mor bak:

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Etter frokost var det en sitrende tre-og-en-halvt-åring som ventet på at pappa skulle finne fram og pakke ut ansiktsmalingen, og det var ikke lett å sitte stille mens pappa prøvde seg som ansiktsmaler for aller første gang. Selv om det var klart forbedringspotensiale på resultatet så var Alma fornøyd. Pappas spenning var rettet mot om vi skulle klare å ta på tigerdrakta utenpå parkdressen, men også det ble løst til ståkarakter.

Med strålende sol fra skyfri himmel ankom vi skiskolen, og noterte oss at vårt ambisjonsnivå når det gjalt utkledning nok var et hakk over de fleste andre. Men skitt au – Alma likte oppmerksomheten og syntes bare det var morsomt.

I løpet av dagen var vi gjennom både “natursti” og “skiskyting med erteposer” i tillegg til de vanlige aktivitetene (opp bakke, ned bakke, skigåing på flatmark), og Alma klarte seg fint.

Kort oppsummert, så ble dagen slik (en takk til min kjære Mari som tok alle bildene):

Det var vanskelige lysforhold for fotografen, så derfor ble noen bilder litt mørke.

PS: I butikken på vei hjem kom en fremmed mann bort og spurte om han kunne få ta et bilde av tigeren. Tigeren stilte opp!

Da jeg våknet i dag og kikket ut ventet det en aldri så liten overraskelse – det hadde snødd 10-15 cm i løpet av natta, så nå er det skikkelig hvit jul ute. Her er utsikten fra soverommet i andre etasje tidligere i dag:

Det spørs om det ikke blir snømann-produksjon i løpet av jula, gitt!

Så nå er klokka rett over 1200 på juleaften, og julestemningen er endelig i ferd med å senke seg hos oss. Juletreet (det som ble kjøpt inn alt for sent, og som viste seg å ha to parallelle stammer) ble pyntet i går:

Mari og Alma ser på Tre nøtter til Askepott, jeg blogger om den hvite snøen, pakkene er klare, og sannelig løp det ikke to rådyr over hageflekken nå mens jeg skrev dette.

Det eneste som ikke ble gjennomført var utsendelse av julekort. Vi gjennomførte en liten fotosesjon med Alma for et par uker siden, men det ble heller mislykket. Alma hadde ikke lyst til å posere, og ville heller vise fram den nye lommeboka og tulle og tøyse før hun gikk lei og nissedrakta ble revet av:

Til de som sendte oss julekort i år, så beklager vi at dere ikke fikk noe kort tilbake, men vi lover å prøve igjen neste år!

Da gjenstår det bare å ønske alle

en riktig god jul, og et godt nytt år.

Måtte det nye året bringe hell og lykke,

og måte vi få bedre tid til å treffes oftere!

Sommeren og høsten har gått med til flytting ut, flytting inn, Norgesferie, MC-lappen, bleieavvenning, en bitteliten båttur og diverse annet, så det har rett og slett ikke blitt så mye tid til å oppdatere bloggen. Forhåpentligvis kommer postefrekvensen til å gå opp nå som ihvertfall flytting og MC-lappen er tilbakelagte stadier. Hvis bare de resterende flyttekassene hadde pakket opp seg selv, så …

Anyway – skulle det være noe så spør!
—————-
Now playing: Young, Neil – Rockin In The Free World
via FoxyTunes

Etter frokost var det på tide å overrekke gave fra mamma og pappa, og rosa tohjulssykkel med støttehjul falt definitivt i smak. Den måtte prøves frem og tilbake i gata, med stor suksess. Her er et par bilder med det elendige kameraet på Xperia X1:

Deretter bar det inn for å pynte seg og forberede familieselskap. Bløtkake og sjokoladekake ble bakt kvelden i forveien og måtte pyntes før selskapet. Muffins bakte vi rett før selskapet, men var sent ute så de ble dessverre servert au naturel. Det ble ikke tid til å mikse melis og strø på nonstop. Deretter skulle pølser trekkes og lomper, pølsebrød, løk og annet tilbehør måtte finnes fram.

Tilsammen ble vi 14 stykker med mann og mus, og takket være nytt hus kunne vi plassere alle sammen langs et langbord i stua. Det hadde definitivt ikke gått i den gamle leiligheten, men nå var det god plass.

Alma ville ha pølsefest, så dermed ble det kun servert pølser og lompe/brød. Ikke noe annen mat. Etter maten var det en liten kunstpause, og så var det fram med kaffe og kaker. Bursdagsbarnet ble sunget for, og så var det blåsing av lys:

Etter kaker og kaffe var det på nytt og for å sykle, og formen var på topp:

Etter å ha syklet og løpt fram og tilbake gjennom en stor vanndam flere ganger måtte vi inn for å skifte, men Alma holdt koken og vinket farvel til de siste gjestene etter fire timers familiefest. Da var hun sliten og trøtt, men fremdeles veldig oppstemt. Det var ikke mulig å sovne i egen seng, så Alma og mamma måtte legge seg i mamma og pappas seng for å kose og slappe av og snakke litt om dagen før Ole Lukkøye endelig kom på besøk.

Nå er Alma og mamma igjen ute og sykler, mens pappa oppdaterer blogg og kikker litt på problemer på jobb…

Her er et (elendig) mobilbilde tatt noen timer etter fallet:

Bildet er dessverre veldig ute av fokus og alt for gult, men man ser godt at det er en hevelse der og at øyet nesten ikke lar seg åpne. Enn så lenge er det ikke veldig misfarget, kun veldig hovent.

Her er et nytt (og litt bedre) mobilbilde, to dager senere:

Nå ser man klart en skorpe oppe i øyenbrynet. Det må ha vært her hun traff benken. Rundt selve øyet har hun fått en mer klassisk blåveis, som går fra blått og mot gult oppover mot øyenbrynet. Hun har også begynt å få litt blåfarge inne i øyekroken og under øyet. Hevelsen er nesten borte.

Etter at disse bildene ble tatt har hevelsen forsvunnet helt, og blåfargen har blomstret opp og blitt større før den nå er på vei tilbake. Blåfargen er erstattet av en lilla-oransje-gul farge (nesten som sårvæske), omtrent som en dårlig lagt øyenskygge.

Jeg har dokumentert blåveisen hver morgen med et annet og bedre kamera, og skal se om jeg ikke får lagt ut en bildeserie med utviklingen dag for dag.

Til slutt kan jeg bare komme med et lite hjertesukk til Sony Ericsson: Hva er poenget med å inkludere et 3,2 mpix-kamera i Sony Xperia X1 når det knapt nok kan brukes i dagslys. Så langt har jeg vel fått maksimalt 5 bilder som har blitt OK etter fire måneders bruk…

—————-
Now playing: Pandora Peaks – Hunt Me Down
via FoxyTunes

og helt tilfeldige lesere en riktig god jul og et godt nytt år!

Nå er det juleferie, og alle hjerter fryder seg!

I løpet av det siste halve året har lille Alma tilsynelatende blitt en liten medieyndling. Hun har vært i mediene flere ganger, først i Aftenposten, og deretter i Seilmagasinet. I tillegg er hun avbildet i en av lokalavisene her i Groruddalen, men der fant jeg ikke noe på nett som dokumenterer påstanden.

Heldigvis har hun ikke tatt helt av, og opptrer akkurat som alle andre på hennes alder. Hun er med andre ord verdens navle og forventer og forlanger oppmerksomhet nesten hele tiden. Det er ikke alltid lett å være foreldre, men man har jo bedt om det selv på en måte. Forhåpentligvis går mediainteressen ned, og så roer hun seg etterhvert