Siden forrige gang jeg skrev om min A-110 har jeg fått litt mer erfaring med boksen, og jeg tenkte jeg skulle dele disse erfaringene.

Stort sett har jeg brukt boksen til å streame vanlig film (avi/divx) av varierende kvalitet. For all film av OK kvalitet eller bedre har jeg ikke hatt noen problemer – boksen har spilt av alt jeg har testet. Når kvaliteten synker veldig (merkes på mye artifakter og støy i bildet) har A-110 av og til kuttet visningen og gått til menyen. Dermed må visning startes på nytt igjen, og man må spole fram til der hvor boksen kuttet ut. Med maksimal spoling på 8x kan det ta tid.

Ellers har jeg fått testet visning av film fra USB-minnepinne koblet direkte til den fremre USB-porten på A-110. USB-pinnen dukker automatisk opp som en media-kilde, og man får presentert innholdet fordelt på de fire kategoriene Popcorn Hour A-110 deler innholdet inn i (film, musikk, bilder og en til (som jeg ikke husker sånn i farta)). Jeg spilte av en film kodet som 720p x264 mkv og det gikk helt problemfritt og med veldig bra bilde. Min TV takler ikke 1080p så jeg får dessverre ikke testet den oppløsningen.

Jeg testet også den samme filmen fra den samme USB-pinnen plugget inn i min bredbåndsruter, så jeg kunne streame filmen via nettverket hjemme. Det gikk også problemfritt.

Jeg kjører et rent gigabit-nett hjemme, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har opplevd problemer med visning av film samtidig som jeg kopierer større datamengder i nettet. Det er mer enn nok båndbredde til simultan streaming av film og kopiering av filer. Selv om jeg har kopiert til/fra den maskinen (og den samme USB-disken) som filmen ligger på har jeg ikke hatt noen problemer.

Samboeren min har også brukt A-110′en endel, og hun opererer den uten problemer selv om hun i utgangspunktet ikke har veldig “tekniske fingre”. Hun fikk en 30-sekunders innføring (her er power-knappen, husk å skru på PCen hvor innholdet ligger) og så har hun klart seg selv.

En liten ting til som jeg har glemt i de tidligere innleggene om Popcorn Hour A-110: Hvis du synes fronten på boksen er skuffende matt og kanskje litt ripete, så skyldes dette at fronten har et beskyttende plastlag foran frontplata. Plastlaget er ikke lett å se, da det dekker veldig godt. Det er heller ikke veldig lett å få det av, så du bør være forsiktig hvis du bruker skarpe redskaper til denne jobben.

Fremdeles er konklusjonen at denne boksen er vel verdt pengene, og jeg vil fremdeles anbefale Popcorn Hour A-110 til alle som er på jakt etter en nettverkstilkoblet mediastreamer.

Jøss! I går rundet denne bloggen 5000 besøk. Merkelig nok…

Her kommer en kort oppsummering av min foreløpige test av Popcorn Hour A-110. Enn så lenge har jeg ikke fått utfordret boksen med tyngre oppgaver, og har stort sett kun lekt litt med MP3 og film i DVD-kvalitet i tillegg til nett-tjenestene som er tilgjengelige fra menyen.

Positivt

Det er mye positivt å si om Popcorn Hour A-110. Det aller første jeg merket meg, men som neppe er det viktigste, er innpakningen den kommer i. Boksen minner litt om hvordan Apple leverer endel av sitt utstyr, og utstråler kvalitet og eleganse. Listen over positive ting med A-110 inneholder blant annet disse punktene:

• Enkel tilkobling – ble gjenkjent uten problemer av min gamle LCD-TV via HDMI, og stilte seg automagisk til 1080i/50Hz som er maks av hva min TV kan ta av innsignal. Å endre oppløsning gjøres med hurtigtast på fjernkontrollen eller inne i oppsettet av boksen.
• Ingen harddisk og ingen vifter betyr ingen støy. Dette er veldig behagelig.
• Liten, lett å gjemme bort. Tar lite plass og er nesten usynlig der den står i TV-benken hos oss.
• God fjernkontroll, bra respons i knappene. Markant trykk og knepp, slik jeg liker det.
• Flusst med kodeker – spiller de fleste vanlige formater. Det er selvfølgelig unntak, men de aller fleste populære og utbredte formater er støttet.
• Det er god plass innvendig for montering av harddisk hvis man vil ha dette. Det er fysisk plass for både 2,5″ og 3,5″ SATA-disker.
• Kabinettet åpnes lett med fire tommelskruer hvis man vil kikke inni og f.eks. montere en intern harddisk (som nevnt ovenfor).
• A-110 oppdaget automatisk det innholdet jeg hadde delt ut via Windows Media Player for å teste. Musikk, bilder og film lit seg lett aksessere og innholdet kunne nytes.
• Nettradioen fungerer fint – det samme gjør nett-TV, med unntak av YouTube (som strengt tatt ikke er nett-TV).
• Innebygget BitTorrent-klient. Setter man en harddisk inn i en A-110 kan den stå på og man kan laste ned torrents uten å skru på en PC.
• Pris. Sett i forhold til funksjonaliteten man får så er prisen høyst akseptabel. Jeg ga 264 US$ (ca. 1450,- NOK) for min, bestilt hos Popcorn Hour og levert på døra av DHL. Selv med 25% mva ender man på rett over 1800,-, som er billigere enn f.eks. Komplett, MPX og PC Utstyr som alle skal ha nær 2400,-. (Og ikke minst så har jeg alt fått min A-110 mens den ikke er tilgjengelig i norske nettbutikker før 18.-20. september).
• Det slippes mer eller mindre regelmessig firmware som gir økt funsjonalitet og/eller bugfikser. Oppgradering skjer via nett, via menyvalg i oppsettet.
• En velsignet dum boks. Hvis noe skjærer seg trykker man på reset-knappen og enheten starter opp på nytt med fabrikkinnstillinger. Fordi den er såpass dum er det lite lagret oppsett på boksen, så det gjør ikke noe å resette den. Hos meg justerte den seg automatisk til TV-oppløsningen og fant de tilgjengelige ressursene jeg hadde delt ut uten at jeg måtte gjøre noe som helst etter en reset.
• Boksen har også USB-til-PC-tilkobling, så man kan plugge boksen rett i en PC for å aksessere intern (eller USB-tilkoblet) disk direkte fra PCen.

Negativt

OK, det er også negative sider ved en slik boks. Blant de jeg har merket meg finner du disse:

• Treg navigering. Det tar noe tid når nettverksdisker skal aksesseres, men det er ikke plagsomt lang responstidtid.
• Navigering i stor platesamling er tungvint. Aksesserer man en folder ser man f.eks. 12 og 12 artister på et skjermbilde, og er samlingen på hundrevis av artister så tar det tid å bla seg fram og tilbake.
• Det tar også litt tid og er noe tungvint å bla i bildesamlinger hvis man har mange bilder i samme folder.
• Enkelte web-tjenester får boksen til å henge (eks. YouTube-klienten som fremprovoserer ut-/innkobling av strømmen på min A-110).
• Enda en fjernkontroll. Dette er ikke unikt for Popcorn Hour sine produkter, stort set alle nye bokser kommer med sin egen fjernkontroll og på sikt må det nok en multi-fjernkontroll inn i heimen for å rydde opp litt i kaoset.
• Ikke mulig å tilpasse boksen selv ved behov/ønske. Vanskelig å legge til ny kodek hvis man ikke får spilt innholdet i en fil.
• Ikke innebygget trådløst nett, kun kablet nett. Skal man se på HD-materiale via nett er det ikke sikkert 208.11a/g hadde holdt uansett…

Forventninger og oppfyllelse av disse

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av A-110, bortsett fra at den på sikt skal spare oss for ødelagte DVDer og CDer etterhvert som tulla blir mer ivrig med lyd og bilde. Det er også meningen at denne boksen skal samle flere funksjoner som har vært dårlig løst eller ikke løst i det hele tatt her hos oss tidligere. Jeg vil ha mulighet for å se nett-TV på TVen, og streame film fra NASet mitt. Og jeg vil ha et enkelt grensesnitt så hele familien kan spille musikken vi har lagret digitalt. Og jeg vil ha anledning til å vise bilder på TV-skjermen. Alt dette blir løst av A-110 uten problemer. Som nevnt kan navigering gå litt tregt, men det er ikke verre enn at det er til å leve med. De som har navigert på Windows-maskiner med mange filer og/eller subfoldere vet at det kan ta tid der også.

Ikke trenger man å bekymre seg for virus, ormer, manglende sikkerhetsoppdateringer og annet systemvedlikehold med en slik boks. Man kan legge inn ny firmware etterhvert som dette blir tilgjengelig, og det er det. Systemadministratoren (dvs jeg) kan sove godt om nettene. Hadde jeg valgt en HTPC basert på Windows ville det blitt mer vedlikehold underveis, og med en HTPC basert på Linux ville det blitt mer initiell fikling for å få alt til å fungere. Med Popcorn A-110 var det bare å plugge den inn og skru den på, og så fungerte alt «out of the box».

Konklusjon så langt

Jeg kan ikke si annet enn at jeg trygt kan anbefale boksen basert på en helg med oppkobling, resetting (det må jo også testes) og avspilling av musikk, film, nett-TV samt bildetitting. Jeg skal prøve å komme tilbake med en bedre og mer grundig test etterhvert, men her har dere ihvertfall en kjapp oppsummering med mitt førsteinntrykk.

Andre sier

• CNet.uk: “9.1/10 – spectacular”
• Slashgear: “Popcorn Hour’s undoubtedly brilliant “networked media tank” has been in to get re-armed, and come back as the A-110.”
• Gizmag: “This is currently our favorite device for storing and playing back digital video and audio.”

- – - – - – - – - -

Edit (02.09.2008 kl. 0945): For bilder, se Jari Ketola sine bilder av A-100, A-110 og B-110.

I løpet av helgen har jeg mottatt tre kopier av en mail fra en person som tilbyr seg å hjelpe meg ut av økonomiske vanskeligheter og gjøre meg til en helt lovlig konkursrytter.

Meldingen jeg mottok ser ut som dette (jeg har endret kontaktinformasjon):

Så nå kan jeg altså bli en konkursrytter, og det helt lovlig. Er det ikke underlig hvor mye man kan få hjelp til i disse (påståtte) nedgangstider?

Men hvorfor skurrer dette så veldig hos meg? Jo, fordi selve definisjonen av "konkursrytter" sier at konkursrytteren er en svindler. Wikipedia definerer en konkursrytter slik:

"Konkursrytter er et begrep som benyttes om personer/aktører innenfor forretningslivet som gjentatte ganger slår seg selv konkurs. Målet er å svindle, det vil si å unndra verdier slik at boet er tomt når aktiva (verdier i boet) skal fordeles til kreditorene."

Bokmålsordboka definerer en konkursrytter slik:

"konkursrytter     ~rytter person som spekulerer i å gå konkurs gjentatte ganger "

Så det er dette de kan tilby seg å hjelpe meg med. Økonomiske spekulasjoner og svindel for å fiske til seg mest mulig penger.

Og dette skriver altså Hegnar Media om i nærmest rosende ordelag i sin artikkel? Og …artikkel? Teksten virker mer som en direkte gjengivelse av informasjon fra personen bak "Økonomisk rådgivning", Einar Ortiz.

Nå har ikke jeg økonomiske problemer, hverken privat eller firmaet mitt, men uansett så er ikke dette noe som frister meg. Vil jeg benyttet meg av denne eller andre tjenester fra denne bedriften? Neh, tror ikke det, gitt!

I løpet av kvelden i går slo det meg at jeg har hatt armbåndsuret mitt ganske lenge. Nærmere fintelling avslørte at klokka runder 25 år i år. Jeg kan huske at jeg hadde klokka på høsten i 7. klasse, dvs i 1983.

Armbåndsuret er et Citizen Digi/Ana, modell 8950:

Som dere kan se har uret både visere og digitalt display. Displayet kan veksle mellom klokke, dato, to alarmer, stoppeklokke og nedtelling. Klokken på det digitale displayet trenger ikke gå likt med den analoge klokken, men det er en innebygget funksjon som sørger for at hvis man nullstiller sekundene på den digitale klokken så nullstilles også sekundene på den analoge klokken. Det er kun på sekundene dette fungerer.

Så hvorfor er jeg så glad i denne klokken at jeg har beholdt den i 25 år?

• Jo, jeg liker analog klokke – hjernen oppfatter raskere hvor mye klokken er med analogt display enn digitalt display.
• I tillegg liker jeg å ha datoen synlig på det digitale displayet. Kombinasjonen av analog klokke og digital dato er akkurat det jeg vil ha.
• Jeg er også glad i to alarmer, fordi jeg har vanskeligheter med å våkne. To alarmer er dobbelt så bra som en alarm, ikke sant?
• Klokka overlevde år 2000. Som IT-mann vet jeg at det kan være en bragd i seg selv.

Jeg har vurdert utroskap, og har kikket etter alternativer til denne klokken, men Digi/Ana-klokker er ikke så vanlige lenger, og jeg vil ikke ha en ren digital klokke. Jeg vil heller ikke ha en ren analog klokke, for da mister jeg alarmene og datoen. Dermed vender jeg alltid tilbake til denne klokken, gang på gang.

I løpet av de 25 årene har jeg måttet bytte ut lenken en gang, og glasset to ganger. At glasset har sprukket to ganger er min egen skyld, da jeg tidligere pleide å snurre klokken fort rundt en finger når jeg kjedet meg, og av og til gikk den veggimellom når den glapp av fingeren. I tillegg har jeg byttet batteriet flere ganger enn jeg husker nå.

jeg vil anslå at ny lenke, to nye glass og ~8 (overslag) batteriskift kan ha kostet meg kanskje 1250,-, og klokken kostet 750,- ny (kjøpt i Singapore – norsk pris var omtrent det dobbelte). Tilsammen har da anskaffelse og drift kostet meg ~2000,-, som ikke kan sies å være mye fordelt på 25 år. Jeg vet om andre som bruker tusenvis på klokke nesten hvert år.

Det var historien om armbåndsuret mitt. Så langt, får jeg nesten si. Jeg håper vi får enda flere lykkelige år sammen før en av oss må kaste inn håndkleet. Gratulerer med jubileet, og lykke til med fremtiden!

OK, jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over at jeg kun fikk 63% på geektesten som verserte her forleden, så jeg tenkte jeg skulle ta nerdetesten, versjon 2 for å om mulig finne ut hvor jeg svikter.

Heldigvis(?) så ser det ut til at jeg ikke besitter så mange av kvalitetene relatert til negative sosiale egenskaper, men ellers har et akseptabelt nerdenivå:

Puh! Da kan jeg legge meg og sove godt.

Hva med deg? Fornøyd med din score?

Martin stiller det generelle spørsmålet om hvor geekete leserne hans er, og jeg tenkte jeg skulle sjekke. Som Lasse skylder jeg på ferietiden for lav score…

63% Geek

Nå er det bildet ganske lett å manipulere hvis man vil, men jeg vet ikke helt om jeg burde/ville justere poengsummen opp eller ned. Det som står er derfor helt korrekt score for meg.

Etter en drøy måned fikk jeg plutselig med meg at Martin hadde sendt meg en 123-meme, så da vil kanskje noen si at det er på tide å svare. Selv liker jeg ikke å ha slike løse tråder, så da er det vel bare å begynne:

1. Pick up the nearest book.
2. Open on page 123.
3. Find the fifth sentence.
4. Post the next three sentences.
5. Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Med bok regner jeg med at de faktisk mener bok i bokformat, og ikke perm. Jeg har mange permer som ligger/står nærmere enn første bok, og innholdet i noen av permene er strengt tatt utskrifter av PDF-versjoner av bøker.

Anyway, jeg setter meg i normal arbeidspositur, plukker fram nærmeste bok etter endel armstrekking og øyemåling for å se hvilken som faktisk er nærmest, og der finner jeg følgende på side 123:

"Implementing Host Sender Verification for the SUSPECT Sender Group.
In the GUI, click HAT Overview on the Mail Policies tab. A list of existing sender groups is displayed."

Boka som har dette spennende innholdet heter "IronPort AsyncOS 5.5 User Guide for IronPort Appliances".

For de som ikke kjenner IronPort-produktene så kan jeg kort nevne at de er ledende på antispam og antivirus-løsninger for større bedrifter og ISPer. Et veldig spennende og bra produkt som jeg har nevnt i et par bloggposter tidligere i år uten å nevne produktets navn. Nå er endelig den hemmeligheten ute.

Det var vel egentlig det. Nå er denne meme’n såpass gammel at jeg ikke ser noe poeng i å sende den videre, så jeg dropper dette. Hvis noen som leser dette ikke har svart på meme’n selv ennå er de selvfølgelig hjertelig velkomne til å gjøre dette.

OK, mitt første møte med Service Pack 3 til Windows XP var en begredelig affære, men jeg kunne jo ikke la det være med det ene forsøket.

Ergo – fram med en annen maskin som hadde Windows XP med Service Pack 2, og se hva som skjer når Service Pack 3 blir installert. Denne gangen lastet jeg ikke ned SP3 selv, men lot Microsoft Update gjøre jobben for meg. Jeg skrudde på den aktuelle maskinen, startet opp Microsoft Update og ventet for å se om SP3 var tilgjengelig. Og det var den – den lå der og ventet og nærmest tagg om å bli installert. Akkurat som jeg hadde håpet.

Så da var det bare å sette igang. Backup er fremdeles for pyser, så jeg lot Microsoft Update laste ned og installere Service Pack 3 uten å se meg tilbake. Maskinen det skulle inn på var uansett relativt nyinstallert og hadde ikke noe brukerdata liggende.

Så hva skjer? Joda, jeg blir ledet gjennom de samme stegene som forrige gang, og alt går som forventet med installasjonen. Helt til slutt blir jeg bedt om å reboote, og det var jo her jeg fikk problemer med den andre maskinen.

Jeg puster tungt, og lar Windows restarte. Med dempet entusiasme ser jeg Windows avslutte, maskinen går gjennom sin POST, og Windows starter opp igjen. Akkurat som om ingenting har skjedd. Nesten litt skuffende, egentlig. Den eneste forskjellen jeg merker helt umiddelbart er at lyden på maskinen nå er på, den var av før jeg startet installasjonen. Bortsett fra det ser jeg ingen store forandringer, og må inn på "Min Datamaskin" og "Egenskaper" for å se at det står "Service Pack 3" der.

Status: Denne gangen gikk installasjonen helt smertefritt. Ikke noe å utsette på prosessen.

Benchmarking

Så da var det tid for å sammenligne noen tall, for å se om ting går raskere eller tregere enn før SP3 var på plass. Det jeg har testet er

1. Oppstart (fra jeg skrudde på maskinen til innloggingsbildet var klart),
2. Pålogging (fra jeg logget på og til Paint startet opp og var klar til bruk – jeg la den i Oppstart for å ha et sammenligningssgrunnlag), og
3. Avslutning (fra jeg trykker på "Slå av" og til maskinen kutter strømmen.

Jeg testet tre fulle sykluser med skru på, logge inn og slå av, og før jeg startet hvert steg lot jeg maskinen stå i overkant av 30 sekunder for å roe seg og starte opp bakgrunnstjenester osv. Så pålogging skjedde først minst 30 sekunder etter at påloggingsvinduet var klart, og avslutning skjedde først minst 30 sekunder etter at Paint hadde åpnet seg og jeg hadde lukket det igjen. Før jeg tok tiden med Service Pack 3 gikk jeg gjennom 3 fulle sykluser med oppstart, pålogging og avslutning for å være sikker på at oppdateringen hadde "satt seg" og Windows var klar til bruk og ferdig med alt av opprydning, tilpasninger og annet etterarbeid. Og her er tallene:

Med Service Pack 2

Med Service Pack 3

Tallsammenligning

Kort fortalt så bruker maskinen nå litt lenger tid på å starte opp og logge inn. Oppstart er i underkant av 25% tregere, og innlogging går omtrent 50% tregere. Avslutning derimot går raskere, rundt 30% raskere. Alle tall regnet ut i hodet, så vennligst ikke kom og arrester meg hvis jeg har regnet feil.

Konklusjon

På denne maskinen gikk installasjonen av Service Pack 3 helt smertefritt, og oppgraderingen har ikke medført de helt store endringene i responsen. At innlogging tar 19 vs 12 sekunder er godt målbart, men rent subjektivt er det neppe noen som mister nattesøvnen av 7 sekunders økt innloggingstid.

Og som alltid, YMMV. Ingen maskiner er like, så du kan ikke ta mine tall og automatisk regne med at de gjelder for din maskin.

Da var endelig Service Pack 3 til Windows XP ute, etter litt fram og tilbake med publisering, hurtig tilbaketrekking og påfølgende avisskriverier.

Hva er vel mer naturlig enn å teste programvaren, tenkte jeg, og lastet kjapt den ned fra adressen jeg fant i Computerworld Norge sin artikkel. Etter endt nedlasting var det bare å sette igang. Som nevnt i artikkelen om Vista SP1 så er jo backup bare for pyser, så jeg dobbeltklikket kjapt og greit på den nedlastede filen og holdt pusten.

Og problemene begynte med en gang. Her burde jeg kanskje tatt signalet, men må man teste, så må man teste. Feilmeldingen sa enkelt og greit følgende:

"Service Pack 3 cannot update a checked (debug) system with a free (retail) version of Service Pack 3 or vice versa."

Stort klarere kan man jo ikke si det, men jeg var like blank. Litt googling ga meg en mulig forklaring på problemet: Oppdateringspakken kan kun installere en "retail-SP" på "retail XP", og "checked-SP" på "checked XP". Pakken som var lastet ned var en checked versjon, og min XP-installasjon er en retail-installasjon. Derfor feilmeldingen.

Det er dog mulig å lure Windows, og det gjør man på denne måten (med engelsk XP, du får oversette selv):

1. Velg File – Run – skriv inn "Regedit" og trykk Enter.
2. Velg File – Export og lagre registeret for sikkerhets skyld.
3. Gå til registernøkkelen HKEY_LOCAL_MACHINE\Software\Microsoft\Windows NT\CurrentVersion.
4. Dobbeltklikk på verdien "CurrentType" for å redigere denne.
5. Endre “Checked” til “Free”, eller  eventuelt “Multiprocessor Checked” til “Multiprocessor Free” hvis du har en multiprosessormaskin (Core2Duo regnes som multiprosessor utfra hva som sto i registeret hos meg).
6. Lukk Regedit.

Nå kan du starte installasjonen av Service Pack 3.

For ikke å irritere dere med intetsigende skjermdumper av infovinduer skal jeg gjøre en lang historie kort: Man blir veiledet gjennom en serie vinduer, hvor alt man gjør er å akseptere betingelser og sitte og se på. Man lider seg gjennom lisensbetingelser og informasjon om backup, installasjon, fullføring og cleanup, og helt til slutt blir man bedt om å reboote maskinen.

MERK: Før du rebooter går du gjennom de seks stegene listet ovenfor og reverserer punkt 5. Så kan du reboote.

Så da gjør man vel det – rebooter altså. Jeg også. Og venter spent…

Jeg ser at maskinen rebooter, Windows XP sin splash screen vises i 10 sekunder, og så blafrer en BSOD over skjermen før maskinen restarter.

Og booter Ubuntu! Dette fordi jeg hadde testinstallert Ubuntu 8.04 i forrige uke, og grub booter Ubuntu som standard. Klarere kan det vel ikke sies? Dropp Windows og bruk Ubuntu!

Neida, problemer er til for å løses, så jeg rebootet igjen og valgte at Windows skal starte opp. Og får den illevarslende skjermen hvor man kan velge "Safe mode", "Safe mode with networking", "Safe mode with command prompt" osv. Jeg prøver å velge "Last known good configuration" uten hell. Og maskinen rebooter seg inn i Ubuntu en gang til. Jeg glemte enda en gang å velge at jeg vil inn i Windows. Høyere makter vil visst ikke la meg slippe taket i Ubuntu.

Ny reboot, og inn i Windows sin "her-gikk-noe-galt-bootmeny" enda en gang, og nå velger jeg "Safe mode". Her skal det repareres, og jeg henter over drivere osv fra den stasjonære maskinen for å sørge for at jeg har siste versjon av alt slikt for sikkerhets skyld. Og oppdager at alle stort sett alle drivere nå for tiden installeres med Windows Installer, og denne lar seg ikke kjøre i Safe mode. Så det kan jeg glemme. Jeg pakker ut hver enkelt driver og prøver med med bakveien – inn i Device Manager, høyreklikke på hver enhet jeg har oppdatert driver til og velge "Update driver". Etter at par feilslåtte forsøk innser jeg at selv på denne måten brukes Windows Installer. Ei heller høyreklikk på inf-filene og velge "Install driver" gir meg noe fornuftig.

I koffeinrus tyr jeg til Internet Explorer og Windows Updates etter å ha bootet meg inn i "Safe mode with networking), bare for å oppdage at ei heller dette er noen stor suksess. Supporten hos oss har disablet Windows Updates mot Microsoft sin server og kjører mot en lokal server. Dette er styrt med en Group Policy, og jeg orker ikke begynne å stresse med registeret for å prøve å pusle meg tilbake til en fullt fungerende Windows Update som kjører mot Microsoft. Windows Update kjører jo uansett Windows Installer når noe installeres, så det ville neppe fungert uten enda mer fikling i registeret.

Da gjenstår bare en ting: Avinstallasjon av Service Pack 3. Heldigvis er dette fullt mulig, og det går overraskende kjapt sammenlignet med tilsvarende operasjon med tidligere service packs. Og så blir jeg bedt om å reboote…

Den oppmerksomme leser vet nå hva som kommer til å skje, og det skjer: Ubuntu booter igjen, fordi jeg snudde meg vekk og jobbet litt på en annen maskin mens testmaskinen bootet. Så jeg må boote enda en gang. Og denne gangen husker jeg at jeg må velge Windows XP, og VOILA! så starter faktisk maskinen opp som den var før jeg begynte mine eskapader med Service Pack 3.

Så hva er konklusjonen av dette eventyret? Jo, jeg ser to muligheter:

1. Ut med disken med Windows XP (og Ubuntu), og inn med Vista-disken min. Maskinen kom med preinstallert Vista Ulitmate, og den fungerte egentlig helt fint.
2. Jeg beholder disken og lar grub fortsette å boote Ubuntu som standard. Og jeg beholder Ubuntu som arbeidsflate.

Jeg har en mistanke om at jeg velger punkt 1, men installerer nok Ubuntu også på Vista-disken så jeg gradvis kan la tanken om en maskin kun med Ubuntu modnes mens jeg leker/tester…

Uansett orker jeg neppe å fortsette med sentralstyrt Windows XP. Det er behagelig i endel tilfeller (skreddersydd programvaredistribusjon), men det er også en skikkelig pine av og til (fordi jeg ikke har fulle admin-rettigheter og fordi endel ting er låst ned av GPOer.

And that concludes todays lesson. Nå logger jeg av om en halvtimes tid og tar meg en seiltur. Jada, i dag starter årets serie med onsdagsregattaer, og jeg gleder meg som et lite barn!