Fremad i alle retninger!

I løpet av kvelden i går slo det meg at jeg har hatt armbåndsuret mitt ganske lenge. Nærmere fintelling avslørte at klokka runder 25 år i år. Jeg kan huske at jeg hadde klokka på høsten i 7. klasse, dvs i 1983.

Armbåndsuret er et Citizen Digi/Ana, modell 8950:

Som dere kan se har uret både visere og digitalt display. Displayet kan veksle mellom klokke, dato, to alarmer, stoppeklokke og nedtelling. Klokken på det digitale displayet trenger ikke gå likt med den analoge klokken, men det er en innebygget funksjon som sørger for at hvis man nullstiller sekundene på den digitale klokken så nullstilles også sekundene på den analoge klokken. Det er kun på sekundene dette fungerer.

Så hvorfor er jeg så glad i denne klokken at jeg har beholdt den i 25 år?

• Jo, jeg liker analog klokke – hjernen oppfatter raskere hvor mye klokken er med analogt display enn digitalt display.
• I tillegg liker jeg å ha datoen synlig på det digitale displayet. Kombinasjonen av analog klokke og digital dato er akkurat det jeg vil ha.
• Jeg er også glad i to alarmer, fordi jeg har vanskeligheter med å våkne. To alarmer er dobbelt så bra som en alarm, ikke sant?
• Klokka overlevde år 2000. Som IT-mann vet jeg at det kan være en bragd i seg selv.

Jeg har vurdert utroskap, og har kikket etter alternativer til denne klokken, men Digi/Ana-klokker er ikke så vanlige lenger, og jeg vil ikke ha en ren digital klokke. Jeg vil heller ikke ha en ren analog klokke, for da mister jeg alarmene og datoen. Dermed vender jeg alltid tilbake til denne klokken, gang på gang.

I løpet av de 25 årene har jeg måttet bytte ut lenken en gang, og glasset to ganger. At glasset har sprukket to ganger er min egen skyld, da jeg tidligere pleide å snurre klokken fort rundt en finger når jeg kjedet meg, og av og til gikk den veggimellom når den glapp av fingeren. I tillegg har jeg byttet batteriet flere ganger enn jeg husker nå.

jeg vil anslå at ny lenke, to nye glass og ~8 (overslag) batteriskift kan ha kostet meg kanskje 1250,-, og klokken kostet 750,- ny (kjøpt i Singapore – norsk pris var omtrent det dobbelte). Tilsammen har da anskaffelse og drift kostet meg ~2000,-, som ikke kan sies å være mye fordelt på 25 år. Jeg vet om andre som bruker tusenvis på klokke nesten hvert år.

Det var historien om armbåndsuret mitt. Så langt, får jeg nesten si. Jeg håper vi får enda flere lykkelige år sammen før en av oss må kaste inn håndkleet. Gratulerer med jubileet, og lykke til med fremtiden!

Ettersom Lasse skrøt så villt og uhemmet av sin nye kaffekopp med Ubuntu-logo og samtidig nevnte geek-faktor, så tenkte jeg det var på tide å grave fram et bilde av min gode, gamle kaffekopp.

Bakgrunnen for at jeg gikk til innkjøp av koppen var et problem som jeg vet flere i IT-bransjen har: Venner, slektninger, kolleger og forsåvidt også fremmede betrakter deg som en gratis support-person fordi man jobber nettopp i IT-bransjen. Akkurat som med leger på fest – man bare må spørre om den føflekken på ryggen…

Med denne høstet jeg i sin tid mye honnør fra andre IT-personer, og den var fast deltager på mange møter og også presentasjoner jeg holdt. Endel tok ikke poenget (det er disse som fortsetter å be om hjelp selv om du har sagt ifra at det ikke er aktuelt), men det var også flere (med dårlig samvittighet?) som skjønte budskapet.

Jeg sluttet dog å bruke koppen for noen år siden. Årsakene til at jeg sluttet var flere:  For det første så liker jeg egentlig ikke kopper med lokk, fordi jeg ikke ser når kaffen plutselig kommer. I tillegg så er koppen ganske høy (ca. 20 cm), så hvis jeg fylte den opp med kaffe ble kaffen kald før jeg var halvveis. For det tredje så flyttet arbeidsplassen min sommeren 2005, og da pakket jeg ned koppen i en av flytteeskene. Denne flytteesken står her fremdeles, uoppakket… 

Det var min kaffekopp. Hvordan ser din kaffekopp ut?

I dag var endelig dagen kommet! Ved posthylla på jobben sto det en eske med mitt navn på, og med teksten “ReadyNAS NV+” godt synlig på siden. Med et smil om munnen bar jeg den inn (vel, jeg sparket esken forsiktig langs gulvet) til kontoret for nærmere inspeksjon. Diskene (2 x 750GB) hadde allerede modnet på hylla i et par uker, så jeg var ganske utålmodig.

Etter å ha åpnet esken og kikket nedi ble jeg overrasket over hvor liten enheten er. En ting er å se spesifikasjonene på papir, noe helt annet er å se og ta på boksen. Den måler bare 13/22/20 cm (b/d/h) pluss bøyla i bakkant, og når jeg løftet den ut av boksen virket den knøttliten.

Mot normalt så tok jeg ut alle delene og fotograferte litt før jeg satt meg ned med den medfølgende “Getting Started Guide”. Ellers ville jeg bare tatt ut alt og begynt å fikle, men for en gangs skyld ville jeg gjøre dette etter boka. Det som fulgte med var dette:

1. ReadyNAS NV+
2. Getting Started Guide
3. ReadyNAS Installation CD
4. Skruer for å feste diskene til hotswap-skuffene (4 ekstra skruer!)
5. Strøm- og nettverkskabel
6. Garantiinfo og info om deres Device Compatibility List

Boksen har noen få porter/utganger/åpninger/knapper:

1. 3 USB-porter (to bak og en foran) som støtter både USB-disker og USB-printere
2. Nettverksinterfacet er et standard gigabit ethernet-interface, med automatisk detektering av MDI/MDIX
3. Det er også en bitteliten knapp som foretar en full “system reset”
4. Power-knapp
5. En backup-knapp (har ikke sjekket hva denne gjør)
6. Åpning for standard “Kensingtonlås”
7. Inngang for den obligatoriske strømkabelen

Her kommer noen bilder av utstyret. Beklager dårlig kvalitet – bildene er tatt med sliten mobil…

Etter å ha kikket i guiden, satt inn de to diskene på plass 1 og 2, og deretter installert den medfølgende RAIDar-programvaren på en PC koblet jeg boksen til nett og strøm, og trykket forsiktig på power-knappen. Ville boksen starte som forventet?

Jada! Lampene lyste og vifta surret som tegn på at den gikk, og displayet viste at den bootet opp. Deretter fikk jeg beskjed om at brannmuren ble aktivert før den informerte om hvilken IP-adresse den hadde fått. I følge manualen skulle man så kunne koble seg til boksen med RAIDar-programmet for å konfigurere RAID-oppsettet, men RAIDet konfigurerte seg selv uten at jeg trengte å gjøre noe. Som standard settes diskene opp med X-RAID, som i praksis er dynamisk utvidbart RAID 5. Fordelen med X-RAID er at man kan sette inn flere disker, og så utvides volumet automatisk. Man slipper dermed å ordne dette manuelt (som gjerne hadde betydd full backup, fjerning av RAID-volum, inn med disker og opprettelse av nytt volum og til slutt legge tilbake backupen). Jada, moderne operativsystemer har LVM osv som ordner dette, men det er ikke så mange økonomiklasse-NAS som ordner dette for deg.

Mens diskvolumet initialiserte seg selv brukte jeg RAIDar-programmet til å koble meg til boksen for å administrere den. I praksis betød det rett og slett at nettleseren min åpnet seg og ga meg admin-grensesnittet på boksen via https. Jeg la inn diverse info, endret noen parametre og la inn email-varsling hvis noe skulle skje med boksen. Og sannelig fikk jeg ikke en mail fra boksen nå i kveld:

RAID sync finished on volume C. The volume is now fully redundant.
[Tue Jan 15 13:40:26 PST 2008]

Kjekt å vite at dette gikk greit.

Jeg får se om jeg kommer meg på jobb i morgen (sykt barn…) så jeg får testet litt mer. Kjøre litt SNMP mot boksen, teste overføringshastigheten osv. Når “lekingen” er ferdig kan jeg ta boksen med hjem og sette den i drift. Den endelige planen er å ha den stående i skapet i stua, med printeren direkte tilkoblet. På den måten slipper jeg å skru på den stasjonære PCen hver gang det skal skrives ut fra en av husholdningens bærbare. Får jeg realisert HTPC-ideen så får jeg testet ut streaming osv.

[Puh! Jeg ble ferdig med blogposten før midnatt!]