Fremad i alle retninger!

Det er ikke alltid så lett å sette av tid til å blogge, så derfor kommer det først nå en post om forrige helgs aktivitet – et besøk på Nordre Lindeberg gård. Dette er en besøksgård som ligger litt nord for IKEA på Furuset, og hvor små og store kan se og ta på vanlige gårdsdyr. De har diverse fjærkre (flere hønsearter, haner, gjess), kaniner, geiter, sauer, kyr og hester.

Vår lille kjernefamilie er innom gården kanskje annenhver måned, og det er stadig noe nytt å se. Kyr får kalver, kaniner kommer og går, og forrige helg var det de 14 dager gamle grisungene som var mest spennende. Det gikk med endel tid til å se på og fortelle om disse.

I tillegg kommer den aktiviteten som ga navnet på denne posten – hoppe i høyet. Alma synes det er veldig morsomt å besøke høyloftet, selv om det er litt vel spennende å hoppe de første hoppene hver gang. Uten å ha målt vil jeg anta et det er kanskje 150 cm fra avsats til landing. For ei jente på 96-97 cm er det ganske høyt! I dag måtte jeg ta imot den ivrige hopperen de første 4-5 hoppene, men så var det nødvendige motet opparbeidet og hun turte å hoppe alene. Det hjelper alltid hvis det er andre barn som også hopper – da kommer selvtilliten fortere.

Den initielle spenningen bygger seg opp på vei opp til avsatsen (det er ikke regn/snø i luften, men støv fra høyet):

Og så er det bare å sette utfor, igjen og igjen:

Man kommer ganske dypt ned i høyet ved landing:

Og helt til slutt det obligatoriske, oppstilte bildet. Alma foran, stolt mor bak:

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Vel, strengt tatt var det en dame ved navn Amber, samt FedEx, JetCarrier og Posten som ordnet biffen, etter at jeg kjøpte meg en gitar på eBay for noen uker siden.

I flere år har jeg hatt lyst på en elektrisk gitar, etter at jeg la ned plekteret og pensjonerte den forrige for snart 20 år siden. Hvert år har gitarsuget manifestert seg rundt juletider – julelønna står på konto og alt er rosenrødt. Og så har jeg ventet til januar, og da kommer hele rushet med regninger som har gjort at gitarkjøpet har blitt utsatt enda et år.

Etter å ha bestemt og ombestemt meg flere ganger for om jeg skulle kjøpe eller ei, og etter at jeg ihvertfall hadde bestemt meg for at kjøp via eBay med transport til Norge via JetCarrier var uaktuelt så tok jeg en sen kveld i begynnelsen av februar en bitteliten titt på eBay for å se hva jeg gikk glipp av. Det er jo greit å holde seg oppdatert om markedet, selv om hodet sa at det skulle bli en Gibson-kopi kjøpt i Norge.

Men hva var det jeg så: Sannelig snublet jeg over en nydelig Gibson SG Special Worn Brown i mint condition. Det var en 2007-modell, brukt 5 ganger i følge selger, og koffert fulgte med. Auksjonen var bare 4 timer unna deadline, så jeg la inn et bud og ble overbudt 5 minutter senere. Jeg la inn ett bud til, logget av og gikk og la meg, sikker på at jeg ikke ville få gitaren til det beløpet jeg hadde budt. Prisen var bare alt for lav, spesielt når jeg sammenlignet med pris i Norge. Uansett så var budet mitt rett over 40% av nypris i USA, og hvis informasjonen om gitaren stemte så kunne den ikke gå for så lite.

Morgenen etter logget jeg spent inn på PCen for å sjekke, og sannelig hadde jeg ikke mottatt en mail fra eBay med budskapet “Congratulations, the item is yours!”. Med hjertet i halsen betalte jeg via PayPal, booket en flypakke hos JetCarrier og begynte å telle dager.

Ventetiden ble dessverre ganske lang på grunn av uværet i USA. FedEx brukte over én uke på å frakte pakken fra Ohio til New Jersey, med begrunnelse i snøværet og kaos i vei- og flytrafikken. Når først pakken nådde JetCarrier gikk det hele smertefritt. Pakken ble sendt fra JetCarrier i New Jersey på sist fredag, og i dag var pakken på postkontoret mitt. Forhåpentligvis leser ikke sjefen min dette, for jeg klarte ikke vente og dro bittelitt for tidlig fra jobb for å rekke posten før jeg skulle hente i barnehagen.

Etter hjemkomst var det bare å forsiktig og ærbødig gå løs på FedEx-pakken. Her er pakken i all sin glans:

Nå begynner det å ligne på noe. Om ikke annet så har jeg kjøpt en gitarkasse – ikke en original Gibson-kasse, men det har heller ikke selger sagt:

Heldigvis åpenbarer det seg en gitar i gitarkassen. Ganske bra match med stuegulvet, om jeg må få si det selv:

Så begynner spenningen – er det en 2007-modell original Gibson? Serienummeret kan gi svaret:

Heldigvis finnes det en webside hvor man kan slå opp serienumre, og der finner jeg følgende:

Your guitar was made at the
Nashville Plant, TN, USA
April 30th, 2007
Production Number: 31

OK, jeg har visst kjøpt en ekte Gibson SG av rett årsmodell. Veldig bra! Da kan jeg studere gitaren skikkelig for å se hvordan den ser ut. Etterhvert som jeg vrir og vender på den, finstuderer forside, bakside, kanter og båndene på gripebrettet så blir smilet bare bredere og bredere. Jeg finner ikke ett eneste merke eller tegn på bruk/slitasje! Det eneste jeg ser er et og annet fingeravtrykk, og det er helt greit. Treverket lukter til og med deilig og nytt.

Konklusjon: Jeg sitter her med en så godt som ny 2007-modell Gibson SG Special, helt uten merker og tegn på bruk. Tilsammen har jeg gitt i underkant av 5.000,- (hoderegningen antydet ca. 4500,- da jeg fikk tilslaget) for gitar, frakt og avgifter. Nyprisen i Norge for gitaren er fra ca. 8.000,-, og så må man kjøpe seg en gitarkasse og et sett Ernie Ball strenger (som lå med i kassen med min gitar) i tillegg.

Jeg må takke Espen Olsen som via diskusjonsgruppen no.kultur.musikk.gitar på Usenet tipset om eBay + JetCarrier. I begynnelsen var jeg skeptisk, men etter hvert modnet tanken og til slutt ble det kjøp! Takk også til de andre som bidro med innspill til gitarvalget mitt.

Og hadde jeg bare funnet kabelen min, så kunne jeg sittet og spilt nå…

På vei tilbake til bilen etter en tur på kino og café gikk kjernefamilien vår bortover Storgata og passerte butikken Adrienne, vegg i vegg med A/S Karl A. Haraldsen. Adrienne var stengt, men for en person med lett rettskrivningsfetisj fant jeg  et foreløpig høydepunkt innen elendig plakatspråk tapet fast på innsiden av døra. Det i utgangspunktet enkle ordet “opphørssalg” har hos Adrienne blitt maltraktert så det blir seende ut som dette:

Ikke bare deler de ordet i tre, men de presterer samtidig å blande inn en apostrof for å toppe det hele. Her tror jeg vi har en veldig sterk kandidat til kåringen av årets verste butikkplakater!

[Og til alle jeg kjenner som sliter med rettskrivning - ikke bekymre dere. Jeg har ingen problemer med deres språk, men jeg forventer at butikkplakater er rimelig korrekte...]

Til deg som endte opp på bloggen min i dag etter å ha søkt på

forum stjele på ikea

hva tenkte du egentlig på? Var du ute etter tips for å stjele selv, eller ville du på generell basis diskutere temaet “stjele på IKEA“?

Undring 1: Finnes det egne forum hvor tyverier fra IKEA er et tema?

Undring 2: Bør jeg være engstelig fordi min blogg dukker opp blant de første 10 treffene på nevte søkeord hos Google? jeg vil jo ikke fremstå som et fristed for “IKEA-kriminelle”…

Denne vinteren har Alma deltatt på GØY på ski, Skiforeningens skilek-tilbud for barn. I dag var det siste kursdag, og alle barn var oppfordret til å kle seg ut som dyr. I vår husholdning tok vi den helt ut, og kledde opp Alma som tiger, med full ansiktsmaling og det som hører til. At ikke tigre går på ski var totalt irrelevant.

Etter frokost var det en sitrende tre-og-en-halvt-åring som ventet på at pappa skulle finne fram og pakke ut ansiktsmalingen, og det var ikke lett å sitte stille mens pappa prøvde seg som ansiktsmaler for aller første gang. Selv om det var klart forbedringspotensiale på resultatet så var Alma fornøyd. Pappas spenning var rettet mot om vi skulle klare å ta på tigerdrakta utenpå parkdressen, men også det ble løst til ståkarakter.

Med strålende sol fra skyfri himmel ankom vi skiskolen, og noterte oss at vårt ambisjonsnivå når det gjalt utkledning nok var et hakk over de fleste andre. Men skitt au – Alma likte oppmerksomheten og syntes bare det var morsomt.

I løpet av dagen var vi gjennom både “natursti” og “skiskyting med erteposer” i tillegg til de vanlige aktivitetene (opp bakke, ned bakke, skigåing på flatmark), og Alma klarte seg fint.

Kort oppsummert, så ble dagen slik (en takk til min kjære Mari som tok alle bildene):

Det var vanskelige lysforhold for fotografen, så derfor ble noen bilder litt mørke.

PS: I butikken på vei hjem kom en fremmed mann bort og spurte om han kunne få ta et bilde av tigeren. Tigeren stilte opp!

I dag snublet jeg over logoen til arrangementet “Næringslivsdagen 2010″ som arrangeres av studentforeningen ved BI Drammen, og temaet for dagen er “Endringens drivkrefter”. Ved første øyekast virket logoen veldig fin, og førsteinntrykket mitt var “maskineri, drivkraft, få hjulene til å snurre” – en positiv assosiasjon.

Men så… Det er da vitterlig noe galt her:

Med mindre meningen med logoen er å vise at alt er fastlåst og at endring er umulig så er da dette riv ruskende galt?

Da er det på høy tid med en ny fiskeoppskrift. Det er alt for lenge siden sist, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves

Dagens rett tar ca 50 minutter, inkludert alle forberedelser og steketiden. Den oppskriften vi bruker som utgangspunkt sier 40 minutter, men vi har alltid endt opp med 10 minutter ekstra steketid for å være sikker på at alt er ferdig. Jeg har regnet om de mengdene vi bruker til 4 personer, men prøv deg fram – det er ikke så greit når utgangspunktet er 2,5 personer. Anyway, here we go:

Ingredienser (4 personer)

• 800 gram laksefilet (deles i 4 like store biter)
• Poteter til 4 personer + 50% (man spiser alltid mer potetbåter!)
• 800 gram amerikansk grønnsaksblanding (1 pose – tas rett fra fryseren!)
• Litt timian
• Salt og pepper
• Olivenolje
• Balsamicoeddik (sitron kan brukes som erstatning)

Du trenger bare litt av hver av de fire siste punktene, så ikke gå amok og kjøp inn store mengder.

Oppskrift

• Begynn med å sette ovnen på 200 grader og finn fram en dyp langpanne.
• Vask og del potetene i passe store båter (maks 2 cm tykke). Ikke for store, da bruker de lengre tid på å steke.
• Smør langpannen og legg potetbåtene jevnt utover. Hell over olivenolje, og bland potetbåtene godt så oljen fordeler seg jevnt over alle båtene. Ha på salt og pepper.
• Sett potetbåtene inn i ovnen, og still klokka på 50 minutter.
• Når klokka viser 22 minutter tar du ut formen (jeg regner med at du bruker ca. 2 minutter på de neste tre punktene).
• Bland potetene en gang til, og flytt de så de kun dekker halve langpannen.
• Hell grønnsakene utover den andre halvdelen, og legger laksebitene over.
• Drypp balsamico over fisken og strø over litt finhakket fersk timian.
• Når klokka viser 20 minutter setter du formen inn i ovnen igjen.

Det er i grunnen alt, nå er det bare å vente til klokken plinger.

Forhåpentligvis vil lakseformen din ligne på denne når alt er ferdig (vi bruker en litt mindre form, fordi mengden mat ikke er så stor):

Det dere ser her er 7 mellomstore poteter, 400 gram grønnsaker og 500 gram laks – akkurat nok for 2,5 personer. Også i dag var kvalitetskontrolløren streng, men fornøyd:

Alma er vanligvis litt skeptisk til grønnsaker og poteter (hun spiser det, om enn tregt), men her går alt ned på høykant.

Jeg ønsker dere et riktig godt måltid! Enjoy!

Etter et par uker hvor flere i familien har ønsket seg hvit jul har optimismen blitt større og større for hver dag som går. Snøen som falt ble liggende, og sannelig kom det ikke noen nye snøfnugg nesten hver dag. Det var derfor klart at juleaften ville bli ganske hvit, selv om den neppe blir helt Blenda-hvit.

Da jeg våknet i dag og kikket ut ventet det en aldri så liten overraskelse – det hadde snødd 10-15 cm i løpet av natta, så nå er det skikkelig hvit jul ute. Her er utsikten fra soverommet i andre etasje tidligere i dag:

Det spørs om det ikke blir snømann-produksjon i løpet av jula, gitt!

Så nå er klokka rett over 1200 på juleaften, og julestemningen er endelig i ferd med å senke seg hos oss. Juletreet (det som ble kjøpt inn alt for sent, og som viste seg å ha to parallelle stammer) ble pyntet i går:

Mari og Alma ser på Tre nøtter til Askepott, jeg blogger om den hvite snøen, pakkene er klare, og sannelig løp det ikke to rådyr over hageflekken nå mens jeg skrev dette.

Det eneste som ikke ble gjennomført var utsendelse av julekort. Vi gjennomførte en liten fotosesjon med Alma for et par uker siden, men det ble heller mislykket. Alma hadde ikke lyst til å posere, og ville heller vise fram den nye lommeboka og tulle og tøyse før hun gikk lei og nissedrakta ble revet av:

Til de som sendte oss julekort i år, så beklager vi at dere ikke fikk noe kort tilbake, men vi lover å prøve igjen neste år!

Da gjenstår det bare å ønske alle

en riktig god jul, og et godt nytt år.

Måtte det nye året bringe hell og lykke,

og måte vi få bedre tid til å treffes oftere!

Jeg tenkte jeg skulle skrive et par ord om et trådløst nettverkskort som jeg snublet over hos Clas Ohlson og har installert i et par maskiner – Gigabyte Technology sitt AirCruiser G PCI Adapter (GN-WP01GS). For en tid tilbake var jeg på jakt etter et billig PCI-basert WLAN-kort til en slektning, og fordi Elkjøp var utsolgt for det jeg skulle ha ruslet jeg inn på Clas’ern med et ørlite håp om at de kanskje hadde noe som kunne brukes. Og det hadde de.

Kortet er ute av produksjon nå i følge Gygabyte sine nettsider (det er listet som “legacy”), men det er mulig å få tak i det på Clas Ohlson fremdeles – jeg kjøpte et nå på lørdag (03.10.2009).

Årsaken til at det har imponert meg er at det har gitt veldig god ytelse i begge maskinene hvor det er testet. Begge står inne i eller under en pult, klemt inn mot side- og bakvegg og med masse ledninger og annet kaos rundt. Ikke akkurat ideelle forhold for en bitteliten antennestump. I tillegg har begge maskiner stått et stykke unna aksesspunktene de har vært assosiert mot. Den ene maskinen står bak 3 vegger og et flislagt bad, mens den andre PCen står på kontoret hos oss, to etasjer opp og diagonalt gjennom boligen sett fra aksesspunktet.

I begge tilfeller har jeg fått over 90% signalkvalitet og -styrke, og problemfri forbindelse, og med helt smertefri installasjon. På kontoret brukte jeg tidligere en Linksys WRT54GL med OpenWRT satt opp som bridge. Denne hadde aldri mer enn 50% signalkvalitet eller -styrke, selv om den hadde mer optimal plassering og to antenner.

Av funksjoner verdt å nevne er disse:

• 802.11b og 802.11g (ikke 802.11n)
• WEP (som du ikke vil bruke!), WPA og WPA2.
• AES-støtte
• 802.1x-autentisering
• Lav formfaktor – både høy og lav bakplate følger med
• Standard PCI-buss
• Avtagbar antenne med SMA-kontakt, så man kan bytte til en annen antenne enn den medfølgende bittelille 2dBi-antennen.

Driver til Windows 98SE/ME/2000/XP32 følger med på CD, og via Gigabyte sine nettsider kan man også laste ned driver til Windows XP64/Vista32/Vista64. Chipsettet (Ralink RT2561) har også støtte i Linux, så det burde ikke være noen problemer å bruke det med Linux også.

Det er veldig like hokus-pokus med dette kortet, men det er også poenget mitt. Det bare virker. Og det virker bra.

—————-
Now playing: Thulsa Doom – Why Do You Keep On (Watching The Porno) After You Came
via FoxyTunes

Jeg har tidligere skrevet om fordummende bilnavigasjon (her og her), og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive noen ord om hva jeg ser blant mine medtrafikanter når jeg står i kø til/fra jobb…

For å presisere – jeg står ikke mye i kø hver dag (10 minutter hver vei), men man får med seg litt selv på den korte tiden. Her er en liste over noe jeg har observert (i ikke-prioritert rekkefølge):

• Neseplukking. OK, når man sitter i bilen er man litt bedre skjermet enn om man sto utenfor, men neseplukking er godt synlig for alle rundt deg. Og det er ikke veldig delikat å se på folk som “graver etter gull” for deretter å finstudere funnene på pekefingeren.
• “Hvis jeg later som jeg ikke ser han som vil inn i mitt felt, så trenger jeg ikke slippe han inn”. Senest i går ble jeg blokkert av to biler da jeg prøvde å komme meg inn på Ring 3 i Nydalen. Køen sto stille, jeg brukte blinklys og plukket meg en liten åpning, men neida – den ble kjapt tettet av bilen som var skrått bak meg i filen jeg ville inn i. Vedkommende ville ikke møte blikket mitt i ett eneste sekund etter å ha blokkert meg – det var visst noe veldig spennende ute på venstre side som måtte studeres nøye… Dette gjentok seg to ganger med forskjellige biler. Hvis du skal være så tøff at du blokkerer biler fra å komme seg inn i ditt felt burde du også tørre å se på vedkommende.
• Bruk av krølltang! Denne overrasket meg ganske kraftig. Jeg sto i ganske stillestående kø som krøp sakte mot Sinsenkrysset, og bak meg satt en dame og gjorde “noe” med en hånd opp mot hodet. I et stillestående øyeblikk kikket jeg nøyere etter og sannelig satt hun ikke og krøllet håret med (jeg antar) en gassdrevet krølltang.
• Mobiltelefonbruk. Det er visst ikke mange som har fått med seg at det er ulovlig å bruke mobiltelefon med mindre man har handsfree og fastmontert telefon.
• Sminking. Dette ser jeg innimellom. Senest i dag satt jenta/dama foran meg og la på mascara. Den lille børsten gikk hurtig mellom vipper og beholder med stødig hånd mens bilen krøp nedover veien – dette hadde hun gjort før!

Lista er lenger – dette var de punktene jeg kom på mens jeg skrev.

Jeg kan til nød forstå neseplukking (klør det så klør det) og mobilbruk (det ringer, det er sikkert viktig), men hårkrølling og sminking har jeg null forståelse for. Det er da vanlig å gjøre ferdig dette FØR man setter seg i bilen og kjører til jobb? Tilsvarende er forståelsen for de som blokkerer andre trafikanter ganske lav.

Har du sett noe du reagerer på i trafikken?

—————-
Now playing: Cacadou – Song of Captain Ed
via FoxyTunes